Det sprudler ikke akkurat av Proseccheria

Il conto, pr. favore! Ett minutt går, to, tre, fire ... ti minutter uten at vi får regningen. Kanskje servitøren har glemt det, så vi spør igjen. Både på norsk og italiensk. Da må han tørke noen glass, prate med noen andre, ta ut noen asjetter og andre gjøremål.

Vi lykkes etter tredje forsøk, men det er ikke bare dårlig service som preger denne kvelden. Hva har skjedd med maten hos Proseccheria?

Restauranten åpnet dørene på Christiania Torv i 2010 under navnet Brunos Proseccheria. Nå heter stedet bare Proseccheria. Menyene er store og glanset og viser bilder av Trevifontenen og Pantheon.

Følelsen av turistfelle kommer snikende, men man skal ikke skue hunden på hårene. Lokalet er nemlig fint, med bardisk i midten, masse hvite lamper i taket og en grå vegg med hvite porselensdyr på små hyller.

Utvalget av mat er ordinært og klassisk, helt uten spennende overraskelser. Menyen kommer heller ikke med drikkeforslag eller andre anbefalinger som kan sørge for en god start på kvelden.

Vi starter med hver vår forfriskende øl og venter spent på forrettene. Det er det ingen grunn til. Om du lurer på hvor all balsamicoen i Oslo er blitt av, finner du svaret her. Kokken har gått amok med flasken og laget tette striper over begge forrettene.

Aller verst er det med brødet til burrataen. Tre tynne og knusktørre skiver smaker som sandpapir. Hvorfor sender de ut dette? Når ble dette brødet bakt? Tror de at folk ikke bryr seg om hva de får servert? Nei, denne retten hadde trengt en bit lun, salt og saftig focaccia.

Vi var nylig på Baltazar, hvor de satt ut varm focaccia og olje da vi kom. Gratis. Det får vi ikke her. Den syrlige burrataen er grei nok, men 195 kroner for ost med balsamico, noe pesto og tre halve tomater er ikke mulig å forsvare.

Den andre forretten er hakket bedre, selv om også den skuffer. Carpaccioen smaker overraskende lite, mest av parmesan og balsamico. Mer smaksrikt, bedre krydret og mindre kjøleskapskaldt kjøtt hadde løftet retten. Til denne får vi hele fem halve tomater, samt noen blåbær som ikke løfter opplevelsen.

295 kroner for dette er ikke verdt pengene. Man føler man sitter på Markusplassen i Venezia – og det er ikke ment på en positiv måte. Pengene flyr fort og servicen uteblir.

Vinutvalget er beskjedent. Hvitvinen vi ønsker oss er ikke å oppdrive, så vi velger en Cristo Bianco 2021 fra Sicilia. Den har bra syre, fin duft av tropisk frukt og sitrus og en mineralsk avslutning. En fin hvitvin til maten.

Fem minutter etter at forrettene er ryddet bort, står hovedrettene på bordet. Her går det fort i svingene. De er heldigvis et knepp opp fra forrettene, men bare så vidt.

De fleste italienske restauranter i Oslo er flinke til ikke å overoke pastaen, og også her er det brukbart bitt i begge pastavariantene.

Det beste vi kan si om spagettien med scampi, er at de få bitene med chili i hvert fall tilfører litt smak til en ellers anonym rett. En melen sjøkreps på toppen redder ikke denne retten. 325 kroner er dessuten for dyrt. Veldig skuffende.

Ravioli-retten redder så vidt Proseccheria. Porsjonen er stor og mettende og kommer med rikelige mengder revet parmesan og sprø biter med bacon. Den kremete sausen kunne gjerne vært bedre krydret, men vi skal ikke klage på en grei mengde sopp og frisk basilikum.

Vi avslutter med en hjemmelaget crème brûlée. En barnevennlig og mild utgave med noe smak av hasselnøtter. Liker du ikke den klassiske smaken av likøren Amaretto, er dette noe for deg.

Proseccheria må heve kvaliteten på maten og servicen flere hakk om de skal overleve i nye 16 år på Christiania Torv. Det de leverer nå for tiden er tamt og for svakt.