Bono kan pasta, men surrer med resten

Det er vanskelig å mislike Bono.

Med bare en håndfull bord, bordbestilling på SMS, kun én bordsetning i løpet av kvelden og et ektepar som alene styrer hele skuta – han på kjøkkenet, hun ute i restauranten – finnes vel knapt en mer intim restaurant i Oslo. Det er nesten for intimt, dette er ikke stedet for private samtaler. Og det føles nesten som vi er på besøk hjemme hos familien Bono på Frogner.

Derfor gjør det litt vondt å skrive denne anmeldelsen. Bono har rykte på seg for å være én av Oslos beste italienske restauranter og ble i 2019 omtalt av Aftenposten som «et hemmelig pastaparadis».

Stemmer det fortsatt?

Bono startet som en italiensk delikatesseforretning. I 2017 åpnet restauranten vegg-i-vegg. Her er det nedpå tradisjonell italiensk mat som gjelder. Men du kan ikke stikke innom for en pastarett eller et glass vin i farten. De tilbyr kun fastsatte menyer i to varianter.

Jeg tenker i mitt stille sinn at prisene er stive, og at begge menyene høres voldsomme ut. Tre pastaretter? Eller to pastaretter og kjøtt? Ohoy. Hva med dessert? Her bør man være skrubbsulten.

Det er heldigvis vi! Og klinker til med den største menyen.

Siden Bono kun har én bordsetning hver kveld, ramler alle gjestene inn døren omtrent samtidig. Servitøren gjør så godt hun kan med å tilfredsstille alle gjestenes synkrone behov for vin og vann og spørsmål om menyen. Ting tar gjennomgående for lang tid.

Heldigvis har kokken gjort klar aperitiff. Den friterte blekkspruten er rykende varm og knasende sprø, men litt oversaltet.

Vinkartet er klassisk italiensk, med et variert utvalg til overraskende snille priser – omtrent det dobbelte av polprisen. Vi starter med et glass deilig mineralsk og fyldig chardonnay fra Toscana – en Castello di Monsanto – til 200 kr glasset. Den skjenkes opp på bakrommet og kommer uten presentasjon.

Ja ja. Tid for antipasti! Eggesalat, parmaskinke, burrata og parmigiana di melanzane (auberginelasagne) serveres på et stort fat. Sistnevnte er noe av det beste jeg vet. Bonos variant er helt ålreit, men relativt tam på smak og så vidt lunken. Parmaskinken er heldigvis nydelig, men brødet ved siden av er tørt.

Vi kan velge mellom seks varierte og fristende pastaretter, med alt fra hakket breiflabb, ragu, klassisk

puttanesca

og ravioli med gorgonzola, safransmør og pistasj. Aiaiai.

Servitøren forteller at ravioli med parmaskinke har vært på menyen siden åpning og er en favoritt hos mange. Ja takk! Vi klarer heller ikke motstå ragu-varianten, med rødvinsmarinert svinenakke langtidskokt i terrakottagryte med fennikelfrø og tomat.

Pasta er Bonos sterkeste kort. Raviolien bader i en fyldig og kremet smørsaus, med markant og deilig smak av salvie. Denne får man lyst til å slurpe i seg med skje.

Pastaen er spenstig, luftig og perfekt

al dente.

Men fyllet i putene (ricotta og parmaskinke lagret i 24 måneder) smaker nesten ingenting. Når både saus og fyll er såpass milde på smak, blir retten ganske blass.

Pastaen i ragu-retten er også spenstig og fin. Her er det heldigvis mye smak i sausen. Deilig!

Vi sitter flere ganger lenge med tomme vinglass. Og nærmer oss ganske forsynt, og kanskje litt søtsugne, men hovedretten gjenstår. Lammekarreen serveres med en enkel salat. Rustikk er bare fornavnet. Og det kan absolutt funke hvis lammekjøttet er mørt og godt krydret. Det er det ikke.

Kjøttet er seigt, smakløst og nesten umulig å skjære i. Vi ser lengselsfylt mot nabobordet som skraper skålen på pastaretten med blåmuggost og safransmør.

Jeg skulle ønske jeg heller hadde spart plass til dessert, for her finnes både gelato, affugato, panna cotta, mandelkjeks og min favoritt – tiramisu. Dessverre har vi ikke sjans, vi er stappmette.

Likevel føles 875 kroner for dette gildet rett og slett dyrt. Og ikke verdt det.

Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake for pastaen, et glass vin og dessert. Men det går jo ikke, her er det full pakke til mange hundrelapper – eller ingenting.

Kjære Bono, dropp kjøttet og kjør a à la carte-meny! Og skjerp servicen. Så sees vi kanskje igjen.