«28 Years Later»: Den beste katastrofefilmen på lenge

Hvor skadelig er det for barn å se BBC-serien «Teletubbies»? Spørsmålet innleder og avslutter en av de beste skrekkfilmene på lenge, «28 Years Later».

To av Storbritannias mest innflytelsesrike filmskapere de siste 25 årene, Alex Garland (55) og Danny Boyle (68), samarbeider nok en gang.

«28 Years Later» har mange av kvalitetene duoen er kjent for: Filmen er fryktelig underholdende og har knapt et kjedelig sekund, men den er også tankevekkende. Horror-dramaet har et særdeles fengende lydspor og er proppet med masse kulturelle referanser.

Blant annet hører vi antikrigsdiktet «Boots» bli fremført i et lydopptak fra 1915. Teksten ble skrevet av den britiske nobelprisvinneren Rudyard Kipling og tolkes av skuespilleren Taylor Holme.

Med kraftfull røst formidler han et dystert budskap om krigens monotoni, psykiske belastning og meningsløshet. Det dystre mantraet diktet hamrer inn, er: «Ingen slipper unna i krigen».

Dette ekkoet fra fortiden «samples» fengende inn i filmen og skaper uhygge. For krig er ikke lenger et scenario som kun tilhører fortiden. «28 Years Later» blir dermed ikke bare en blodsprutende zombiefilm, men et verk som også kan få publikum til å reflektere over hvor vår sivilisasjon er på vei.

Filmen bygger videre på Garland og Boyles film fra 2002 med nesten samme tittel, «28 Days Later». I den brøt en gruppe britiske dyrevennaktivister seg inn på et militært forskningslaboratorium. De velmenende aktivistene slapp løs sjimpanser, som viste seg å være infisert med et nytt virus, «rabiatviruset». De syke dyrene gikk til angrep på mennesker, som i løpet av ett minutt ble forvandlet til blodtørstige zombier.

Nå har det gått 28 år siden viruset ble sluppet løs på mennesker, og vi befinner oss cirka i nåtid. Storbritannia er isolert fra resten av verden. Zombiene herjer fremdeles her, men en liten gruppe mennesker har greid å isolere seg på en liten øy ved det skotske høylandet.

Hovedpersonen er 12 år gamle Spike (Alfie Williams). Han bor med faren og moren, som er syk. Den vesle landsbyen deres kan ved første øyekast minne om en slags økologisk sommerleir for voksne. Levestandarden er enkel. De har ingen elektrisitet og forsvarer seg mot zombier med pil og bue.

At hovedpersonen er så ung, markerer et slags brudd med Danny Boyles tidligere spenningsfilmer. Han har ofte portrettert rastløse unge menn med høy aksept for risiko, som rusavhengige Renton i «Trainspotting» (1996) eller ryggsekkturisten Richard i «The Beach» (2000). De er outsidere, som stiller spørsmål ved samfunnets etablerte normer.

12-åringen Spike er en mer uskyldig type. Slik minner han om fattiggutten Jamal (Dev Patel) i «Slumdog Millionaire», Danny Boyle-filmen som vant åtte Oscar i 2009.

Det ligger likevel i kortene at Spike kommer til å bli herdet, ja, kanskje radikalisert. «28 Years Later» er første verk i en planlagt trilogi.

Filmen innledes med at Spikes macho-far, Jamie (Aaron Taylor-Johnson), tar sønnen med på en farefull tur til fastlandet, for å lære ham å jakte på zombier.

På 28 år har zoobiene utviklet seg i to retninger. Grepet gir oss en frisk og original tolkning av hvordan zombier kan se ut. Den ene typen ligner kjempebabyer som krabber langsomt på bakken og spiser mark. Den andre typen, Alfaer, har så mye testosteron at de er blitt gigantiske berserker som er ekstremt vanskelig å drepe.

Actionsekvensene kommer tett, men de er varierte. Det er også lagt inn hvileskjær med vakre naturbilder eller sekvenser med dialog og karakterutvikling.

I løpet av turen mister Spike respekten for faren. Jeg gjetter på at denne konflikten blir en rød tråd i de to neste filmene.

Spike vender seg i stedet mot to andre mystiske menn, som har potensial til å bli hans nye farsfigur. Den ene er Doktor Kelson (Ralph Fiennes), en tidligere fastlege som muligens er blitt splitter pine gal. Den andre er en sadistisk gjengleder, Jimmy (Jack O'Connell). Han vokste opp i et kristen hjem, og ble kanskje fordervet av å se «Teletubbies» som barn.

Danny Boyle har tidligere hatt mangfold blant skuespillerne i sine filmer. For eksempel ble den kvinnelige helten i «28 Days Later» spilt av Naomie Harris. Og musikken til årets film er komponert av den skotske progressive hiphopgruppen Young Fathers, hvor medlemmene har flerkulturell bakgrunn.

Derfor er det påfallende at alle karakterene i årets film er hvite. Valget virker som et retorisk poeng, ment som en kommentar til dem som ønsker at Storbritannia skal bli mer isolert.

I løpet av filmen skjønner vi at resten av Europa er på et høyere utviklingsnivå. De har fremdeles både smarttelefoner, skjønnhetsklinikker, maskingevær og Nato-soldater.

Filmens mest lattervekkende skikkelse er den svenske Nato-soldaten Erik (Edvin Ryding). Dumskallen var om bord i et skip som patruljerte grensene, men forliste, slik at han ble skyllet i land. Den selvsentrert og hodeløs soldaten er ikke så veldig gira på å hjelpe utakknemlige briter.

«28 Years Later» er fylt med så mye raffinert humor, smarte referanser og et så superlekkert lydspor, at jeg allerede gleder meg til å se den på nytt.