Wow, for et show!

Wow, for et show! Det finnes knapt dødpunkter i denne sadistiske actionfilmen. Her fortsetter den smarte manusforfatteren Alex Garland å leke med popkulturelle referanser. Iron Maiden-låten «The Number of the Beast» spiller hovedrollen i filmens forrykende klimaks.

Den ildsprutende scenen er noe av det morsomste jeg har sett på kino på lenge.

Vi befinner oss i et dystopisk England. Det har gått 28 år etter at et farlig virus ved et uhell ble sluppet løs i landet. Dette «raseri-viruset» forvandlet de fleste briter til blodtørstige vesener som minner om zombier. De få menneskene som fremdeles er friske, forsøker å organisere seg i små samfunn som «de rasende» ikke skal greie å angripe.

Høyteknologi eksisterer ikke. De syke må drepes med kniv, spyd eller pil og bue.

For å ha fullt utbytte av «28 Years Later: The Bone Temple», bør du ha sett fjorårets film. Der ble de viktigste karakterene introdusert, og årets film starter der den forrige sluttet: Den friske unggutten Spike (Alfie Williams) som var sint på faren sin, forlot den trygge landsbyen for å leve alene i skogen.

Etter nesten å ha blitt drept av en gruppe virussyke, reddes han av den virusfriske, men fordervede kultlederen Sir Lord Jimmy Crystal.

Akkurat som Spike har Jimmy store «daddy issues». Jimmy mener han er Satans sønn. Han rekrutterer enslige unge til gjengen sin og beordrer dem til å utføre bestialske overgrep i Satans navn. Det er nesten utrolig at filmen ikke har fått 18-årsgrense på kino. Spesielt en torturscene på en låve er grotesk. De sadistiske handlingene ligner noe den norske forfatteren Leander Djønne kunne skildret i en roman.

Dette er altså den andre av tre planlagte filmer i «28 Years Later»-serien. Ringrev og Oscar-vinner Danny Boyle regisserte første film, mens Nia DaCosta («The Marvels») har regissert årets film, uten at byttet merkes.

Fjorårets film var lysere og hadde flere vitser. Det politiske budskapet var også tydeligere. Der så vi at Storbritannia var isolert. Resten av verden ønsker ikke kontakt med øya med «de rasende». Slik sparket filmskaperne til briter som stemte for Brexit eller vil ha mindre innvandring.

I årets film ser vi ingenting til omverdenen. Nå handler det kun om de som lever i skogen i nærheten av et fryktinngytende tempel. Filmens tema blir ekstra dystert fordi trusselen ikke utelukkende kommer fra «hjernedøde zombier». Nei, nå bores det i renspikket menneskelige ondskap, som Jimmy representerer.

Jack O'Connell («Sinners») er svært god i rollen som den grusomme og patetiske Jimmy. Filmskaperne innrømmer at Jimmy og hans tilhengere med vilje er stylet som den avdøde TV-stjernen og barneovergriperen Sir Jimmy Savile (1926-20211).

Alle i gjengen er kledd i blond parykk og fargerik treningsdress. Både Savile-hintene og bruken av den nevnte Iron Maiden-låten fungerer som stikk mot et moraliserende samfunn som feilberegner hvilke personer og kulturuttrykk som er skadelige.

Spesielt den eminente skuespilleren Ralph Fiennes vil bli husket for denne filmen. Han spiller den tvetydige skikkelsen Dr. Kelson. Er den ensomme legen gal eller genial? Som vi så i første film, har han bygget et tempel i skogen med knoklene fra døde mennesker. Med sin milde stemme og kultiverte måte å snakke på kan han virke som en human skikkelse i en gal verden.

Selv om «28 Years Later: The Bone Temple» skildrer nådeløse grusomheter, har den et moralsk kompass og et tydelig budskap: naturvitenskap, språk og empati er det som kan redde menneskeheten. En av filmens helter sier det slik: «Satan finnes ikke. Det er bare oss».