«Mord er ingen sak» er en kjedelig affære

Agatha Christies univers er ganske britisk. Handlingen i mange av hennes krimromaner foregår i tilsynelatende idylliske engelske småbyer.

I «Mord er ingen sak» har den britisk-indisk regissøren Meenu Gaur tatt et spenstig valg, men helt vellykket er det ikke.

I Christies roman er Luke Fitzwilliam en pensjonert politimann. I denne miniserien på to episoder er han en kulturattaché fra Nigeria.

Jeg kan forstå behovet for å oppdatere og fornye Christie. Kenneth Branaghs «A Haunting in Venice» er et eksempel av det mer suksessrike slaget.

Kanskje er det nettopp et stykke klassisk krim med Miss Marple eller Hercule Poirot vi ønsker oss når vi hører Christies navn? Vi vil ikke nødvendigvis ha en historie om latent rasisme på den britiske bygda på 50-tallet.

Det hele starter med at Luke Fitzwilliam møter en snakkesalig Miss Pinkerton (Penelope Wilton) på toget. Hun forteller om det hun mener er en seriemorder i hjembyen. En rekke landsbybeboere har omkommet under mystiske omstendigheter. Så mister Pinkerton livet rett foran øynene på en sjokkert Fitzwilliam.

Neste gang vi støter på ham, sitter han sammen med venner på en mørk bule et sted i London. De advarer ham om britisk rasisme, men han blir dratt mot Pinkertons hjemby. David Jonsson gjør en fin figur som Fitzwilliam, men selv ikke han kan forhindre at rasismeaspektet føles malplassert.

På togstasjonen i den lille byen møter han Bridget Conway, spilt av en herlig Morfydd Clark. Denne scenen fikk meg til å tenke på Hellbillies omdiskuterte låt «På Ål stasjon», hvor en bygdegutt får sitt første møte med svart person.

Her oppstår det som er seriens morsomste replikkutveksling, og som ga meg et lite håp om at dette kunne bli en Christie-filmatisering med snert. Han forteller at han er sosialantropolog på besøk fra Nigeria for å forske på folklore. Hun repliserer med at satanistiske ritualer blir bedrevet hver torsdag.

Videre prøver regissøren å flette inn klasseperspektiver og feminisme, men det blir er påklistret. «Du er kvinne. Jeg er svart. Vi har ingen makt», sier Fitzwilliam. Kritikken pløyer ikke dypt nok.

I god Christie-stil møter vi også et stort persongalleri, samt en rekke kjente skuespillere. Men både Douglas Henshall og Mark Bonnar virker uinspirerte.

Christie var en skarp observatør av menneskers mørke sider, men det kommer ikke godt nok frem her. I Gaurs hånd blir mordgåten rotete og kjedelig. Dermed ender det hele opp som tam kosekrim med fin tidskoloritt.