Hva får du når du blander spionhovedstaden Berlin med «The Americans» og en dose John le Carré? Den tyske serien «Unfamiliar» hyller alle disse og skaper god, moderne spionunderholdning av det.
Eksagentene Simon og Meret er ute av den tyske etterretningstjenesten BND. Tilsynelatende var det for å oppdra datteren og drive restaurant. I hemmelighet driver de en privat redningstjeneste for agenter, leiemordere og den slags yrkesutøvere.
En dag får de et oppdrag som kan ødelegge alt.
Fortiden deres på et skjebnesvangert oppdrag i Belarus eksponeres. Hemmeligheter de ikke engang hadde fortalt hverandre, slynges inn i hverdagen. Upraktisk nok skjer det hele også på 16-årsdagen til datteren Nina. Dagen hun skal slippes fri til voksenlivet, er dagen foreldrene får et ekstra behov for å passe på henne.
Samtidig planlegger den tyske etterretningen å motta en russisk avhopper. Hva vet hen om saken? Hva gjør den russiske ambassadøren på sidelinjen?
Grått lys i Berlin
«Unfamiliar» vet godt hvilke skuldre serien står på. Serien bruker Berlin som familiært sted for spionasje. Med byens historie som etterretningens Super Bowl gjennom den kalde krigen oser Tysklands hovedstad av hemmeligheter.
Den grå, duse stemningen i byen kler dramaet meget godt. Samtidig får vi referanser til John le Carrés evige jakt på en muldvarp i enhver spionbedrift, som seg hør og bør i en agentserie. Menneskelig minner serien dog mer om «The Americans», den briljante serien om et russisk ektepar som levde dypt undercover i USA på 80-tallet.
«Unfamiliar» mikser alt dette med hell. Den lener seg etter hvert mest på familiedramaet. Slik gjør den seg litt lettere tilgjengelig enn de hardeste spionseriene med menn i beige frakker som snakker lavt sammen.
Susanne Wolff og Felix Kramer spiller ekteparet som må konfrontere sine dypeste hemmeligheter fra livet som spioner. Foto: Courtesy of Netflix
Friksjonene mellom Simon og Meret forteller effektivt hvor ødeleggende hemmeligheter kan være. Med en 16 år gammel datter i miksen kommer truslene ikke bare fra kulene som flyr, men også fra tanken om at datteren får vite sannheten. Eller enda verre: at hun er i fare.
Netflix-syken trekker litt ned
Scenene fra tysk etterretning og russisk diplomati er gode på fremdrift, men er også seriens svakhet. Som ivrige Netflix-seere vet, har strømmetjenestens serier et behov for at hendelser skal forklares. I tilfelle man ikke følger helt med, skal karakterene i ny og ne stoppe opp og forklare hva som skjer. Høyt.
«Unfamiliar» tvinges til dette. Selv om det også bidrar til historiens tempo, drar det mystikkens slør av det som skal være – vel – litt mystisk. Litt flere menn i beige kald krig-frakker må vi kunne tåle også i 2026!
En russisk spion på hemmelig oppdrag skal liksom ikke si «byråkratene vet ikke hva vi må ofre!» så høyt at de hører det hele veien til Vest-Europa.
Mamma Meret og pappa Simon har vært spioner, men det vet ikke datteren Nina om. Dette fører til drama i den spennende tyske serien «Unfamiliar». Foto: Netflix
Likevel skaper «Unfamiliar» en smygende aura av aktualitet. Det er garantert tilfeldig at den byr på korrupte diplomater som diskuterer et tvilsomt salg av en luksusleilighet, men man hopper jo litt i seriesofaen av det likevel. Det sier noe om at den har foten på ballen selv om den dribler seg langt inn i fantasiens verden.
Serien får nemlig til det viktigste: å skape et fengende familiedrama som byr på vellaget action og spennende plot, samtidig som den tvinger sine hovedpersoner til å åpne rom de trodde var låst for alltid. Hva gjør du når din egen familie plutselig virker ugjenkjennelig?
