Krim med selvtillit – og irsk snert

Da det siste bildet flimret over skjermen – det er for øvrig en hyllest til Tarantinos «Pulp Fiction» – var jeg opprinnelig lei meg for at serien var slutt.

Jeg kunne lett ha tilbrakt åtte episoder til i selskap med Dara, Saoirse og Robyn. Den nye serien fra irske Lisa McGee er et fabelaktig og lett surrealistisk tilskudd i krimlandskapet.

McGee har tidligere servert oss herlige «Derry Girls» (2018–2022, Netflix), en komiserie om en vennegjeng i Derry på 90-tallet. Serien handlet om både tenåringstrøbbel og den politiske situasjonen i Nord-Irland.

Hvordan følge opp en megasuksess? Jo, du tar en «Sex and the City»-vennegjeng, men bytter Manhattan med den irske landsbygda. Du omringer dem med originale karakterer, bytter ut cosmopolitans med billig rødvin og whisky, tilsetter en dash David Lynch og litt Scooby-Doo.

Høres det ko-ko ut? Serien er ren galskap, men selve krimhistorien holder vann fra start til slutt.

Allerede fra første scene aner du at dette er en serie med kreativt overskudd. Vi blir introdusert for et ekstremt nærbilde av Dara (Caoilfhionn Dunne), en av kvinnene vi skal følge. Hun er på kafé, snakker om alt og ingenting, men skal bare ha en kopp kaffe.

Neste scene tar oss med til Robyn (Sinéad Keenan). Hun sitter i bilen og har et sammenbrudd med tre skrikende unger i baksetet. Den tredje er Saoirse (Roisin Gallagher), manusforfatter av en populær krimserie. Vi møter henne i en intens krangel med en narsissistisk skuespiller.

McGee etablerer effektivt hovedpersonenes karaktertrekk. Mysteriet ruller i gang når gjengen får beskjed om at en gammel venninne, Greta (Natasha O'Keeffe), er død. Jeg skal ikke avsløre for mye. Dette er tross alt en serie som inneholder tre voksne damer på en oppblåsbar banan! Det viser seg raskt at ingenting er helt som man tror, inkludert Gretas død.

Scenen fra likvaken er som tatt ut fra Grant Woods maleri «American Gothic». Gretas mor spilles av Michelle Fairley, kjent fra «Game of Thrones». I den fantastiske sekvensen er hun stramt kledd i svart og kan skremme fanden på flat mark.

Fortiden skjuler dystre hemmeligheter. Lisa McGee vever det hele sammen med svart humor, rappkjeftet dialog og en fandenivoldsk fortellerstil. Historien kunne vært fortalt som en standard krimhistorie, for våre tre damer er ganske gode til å leke amatørdetektiver.

McGee ruller opp en historie med mange lag. Hun stoler på at du som publikum ikke trenger å mates med teskje og senker aldri tempoet. Serien leker seg med festlige referanser og et lydspor som inkluderer alt fra Dolly Parton til Girls Aloud. Resultatet er komikk med selvtillit.

Skuespillerne er også fabelaktige. Dunne, Keenan og Gallagher våger å være ville og gale der de gestalter karakterer fulle av selvmotsigelser og til tider dårlig dømmekraft, men de blir aldri klisjeer. De får lov til å være morsomme, morbide og litt sprø.

Serieskaperen tar også i bruk det jeg mistenker er fiskeøyeobjektiv. Det er en sær effekt som må brukes med omhu, men her er resultatet perfeksjon. Et fiskeøye forvrenger rommet og gir en følelse av uro og en verden ute av balanse.

Når resten av historien involverer bomber, leiemordere, mystiske bokser og et hotell som sender tankene til Stanley Kubricks «The Shining», er det bare å lene seg tilbake, nyte og le!

Under den surrealistiske komikken tar serien også opp temaer som vennskap, traumer og om det vi husker fra fortiden, er det som egentlig skjedde. Serien blir dermed både litt skummel og nervepirrende. Det er sjelden en krimserie føles så grenseløs, rar og leken – og så boblende full av ren fortellerglede.