Folkvang prøver å kombinere folkelig og fint

Hva har skjedd?

Da jeg var her for noen få uker siden, skrøt jeg etterpå til venner og kolleger om at gamle Sagene lunsjbar er blitt skikkelig bra. Den gangen fortalte servitøren oss at de skulle lansere sommermenyen om et par dager.

For å skrive en relevant anmeldelse måtte jeg jo tilbake. Hva er det gjestene på Folkvang skal få de neste månedene?

En del av svaret viser seg å være mye majones.

Lokalene oser nabolagsrestaurant. Selv om det er pusset opp, føles det fortsatt koselig og ekte her. Vi er tross alt i et trehus rett ved Sagene-krysset.

Sagene lunsjbar er blitt en del av Eik-konsernet. Selskapet har etter hvert kjøpt opp en betydelig andel av byens restauranter. Porteføljen deres går fra joviale steder som Gladkokkens restaurant og Den Glade gris til Lulu og Smalhans.

De har døpt lunsjbaren til Folkvang og rett og slett kopiert konseptet de har på St. Hanshaugen-restauranten Smalhans. Menyen er tilnærmet lik med dagens husmannskost, såkalte smaksmenyer og à la carte.

Jeg tenker at erfarne folk står ved kjelene. De har kopiert et konsept som fungerer. Dette må jo gå bra. Vi velger Krøsus-menyen på fire retter og venter spente på første servering.

Vinkartet er kort, men fristende med både naturvin og klassisk vin. Alt er europeisk med hovedvekt på Frankrike og Italia. Vi begynner med den friske italienske naturvinen Casa Belfi Naturalmentefrizzante.

«Kongekrabbe og tomat» heter første rett. Navnet viser seg å være en ganske presis beskrivelse av hva vi får. Og nå må du ikke falle av når jeg skal beskrive innholdet i retten:

Det er en stor skive rå norsk tomat, oppå ligger biter av kongekrabbekjøtt. Rundt ligger en slags kongekrabbesuppe, som igjen er pyntet med dråper av kongekrabbeolje.

Du synes kanskje jeg har skrevet ordet «kongekrabbe» litt vel mange ganger nå, men jeg er dessverre ikke ferdig. For det er også klatter av kongekrabbemajones her.

Sånn. Du trenger ikke være matkritiker eller kritisk anlagt for å skjønne at dette er en ganske ubalansert rett.

Når den i tillegg lukter stramt av fisk, og kongekrabbekjøttet har gummikonsistens, kan du jo prøve å se for deg skuffelsen i ansiktet mitt.

Vi senker skuldrene så fort «Dagens fisk» blir servert. Det er en nydelig tilberedt lysing, og den serveres med stekt kamskjell, neper, asparges, poteter og en lett, men kremet saus. Elementene er, hver for seg, helt ypperlige.

Samtidig opplever jeg at det blir litt vel mye greier.

Noen ganger kan det være lurt å bruke språket som veiviser. Hvis noe har etablert seg som et uttrykk og er blitt en slags klisjé, er det kanskje sant. Som for eksempel «det enkle er ofte det beste». Man skjønner ikke helt hvor man skal begynne.

Når de først skal spandere på oss et kamskjell, kan de kanskje rendyrke det i én rett heller enn å blande det med masse annet.

Det skal være lett å bli mett, tenker vi så fort lammebogen sklir inn på bordet. Det er mye mat. Rettens grønne alibi er en purremajones.

Majonesen gir farge, men den frarøver retten balanse. Alt er tungt, fett og brunt. Det er kult at de kan lage ulike typer majones, men ikke alle retter trenger det. Både kongekrabben og lammet hadde vært bedre uten.

Det de er gode på, er å tilberede lam. Kjøttet er nydelig mørt og saftig. Vi har også fått en sprø krokett stappfull av smak. En deilig munnfull, men den kunne gjerne blitt servert som en egen rett. Her blir den litt borte, for det er igjen mye greier på tallerkenen.

Karamellisert løk, pastinakk, anna-poteter og sherrysaus. Dette hadde fungert hvis man var innom for én middagsrett, men i en fireretters meny blir det for mye og for tungt.

Vi avslutter med rabarbratiramisu, som er en kul dessert. Mascarponekremen er superluftig, og den kremete smaken er nydelig til søtsyrlig rabarbrakompott og et hint av anis.

Det ender altså godt, men jeg er likevel skuffet. Jeg tror ikke de skal kopiere Smalhans til punkt og prikke. De burde heller være seg selv – men helst med litt bedre mat.