Sesong 2 av «The Bear» er om mulig enda bedre enn den første

Om man bare leser overskriftene, er det fort gjort å tro at restaurantbransjen er i en eksistensiell krise. Først erklærte danske Noma – ofte omtalt som verdens beste restaurant – at de skal legge ned. Så ble gjester som bruker titusener av kroner på pinsettmat og granrøkte reker, gjort voldelig narr av i satireperlen «The Menu».

I tillegg var fjorårets beste nye serie en skildring av det absolutte kaos på kjøkkenet. «The Bear» lagde stort drama om hvordan en sandwich-sjappe i Chicago forsøkte å holde hodet over vannet.

Bak fasaden var serien likevel en stor hyllest til kokkekunst, servering og alle som sørger for å fylle magene våre. Sesong 2 klarer også å pirre ganen like mye som øyekroken, selv om den flyr farlig nære solen når den faller på knærne for å hylle kokker og restauranter.

Den første sesongen av «The Bear» var visuelt og lydmessig hektisk. Slik formidlet den kaoset som herjer på et restaurantkjøkken. Den andre sesongen begynner tilbakelent, nesten harmonisk. Bruce Hornsby-perlen «The Show Goes On» smyger seg ut av høyttalerne mens serieskaper Christopher Storer lar kamera døse over Chicagos mest kjente signalbygg.

Det er sentimentalt på grensen til det pompøse. Likevel tråkker det aldri over.

Åpningen føles som å treffe gamle venner etter sommerferien. I slutten av første sesong stengte kokken Carmen, protesjeen Sydney og de andre restaurant The Original Beef of Chicagoland, kjent som The Beef. Da hadde de fått sandwich-sjappen opp og stå etter at Carmens bror og restauranteier Mikey begikk selvmord.

Når vi treffer gjengen igjen, er planen å starte pen restaurant. The Beef skal bli The Bear. Ambisiøse Sidney vil sikre dem Michelin-stjerne. Sandwich erstattes av lang smaksmeny. De ansatte sendes på kokkeskole. Hyperaktive Ritchie må gå i streng lære. Dessertkokken Marcus reiser til København på studietur hos Noma.

Det hele blir en dyr affære, spesielt siden det viser seg at ingen papirer eller tillatelser er på plass.

Løsningen blir Cicero. Carmens sigarrøykende onkel hoster opp 500.000 dollar. Avtalen er at han overtar eiendommen dersom ikke de klarer å betale tilbake. The Bear må åpne raskt. De må tjene penger. Den tikkende lyden av Refuseds punkeklassiker «New Noise» overtar for Bruce Hornsbys silkemyke voksenpop.

Tidlig i sesongen er «The Bear» i ferd med utvikle et problem. Scenene fra Marcus’ tur til København og Sidneys smaksturné på Chicagos beste restauranter, fremstår mer som incentivstøttede «Chef’s Table»-sekvenser enn ekte drama.

Heldigvis lander episodene med viktige dramatiske hendelser som glatter over feilskjærene, men en god stund er serien nærmere matporno enn ekte drama.

Det kan man ikke si om episode seks. Kapittelet med navn «Fishes» fremstår som den store event-episoden lik episode syv – den som var filmet i én tagning – var i første sesong. Vi tas med fem år tilbake i tid. Scenen er juleselskap hos Berzatto-familien. Carmen er hjemme fra sitt kokkeeventyr i København. Han er utilpass, men forsøker å komme tett innpå broren Mikey.

Samtidig lager familiens frynsete mor – hektisk spilt av Jamie Lee Curtis – en festmiddag av de aller villeste italienske proporsjoner. Mikey krangler med slektning Lee, som er mesterlig spilt av Bob Odenkirk. Episoden er dobbel så lang som de andre, og er som et saftig filmepos midt inni serien.

Det sirlig designede kaoset og familiedramaet bikker nesten over, men som resten av sesongen, lander det og blir sterkere av alle sine åpenbare ambisjoner. Episoden strekker grensene for hva en TV-serie kan romme. Den peker frem og tilbake i familiemedlemmenes utvikling og blir et veikart for følelser av vondeste sort.

Går det an å løse opp i knutene som binder denne familien sammen som gisler på et fly?

Derfra og ut er «The Bear» en parademarsj frem mot restaurantåpning. Tråder som er lagt ut tidlig i sesongen, plukkes opp og veves sammen.

Carmens ekstreme behov for anerkjennelse får samme dype behandling som i første sesong. Stjernekokken Matty Matheson får skinne i sin overraskende skuespillerrolle som vaktmester Neil. Rundt Carmen utvikler Sidney og Marcus seg fra lærenemme kokkeemner til skjebner som kan bære serien. Cousin Ritchie får omsider den plassen han fortjener, og dermed klikker også seriens humoristiske biter på plass.

Slik får «The Bear» frem sin virkelige misjon. Serien handler om å skape, og om smerten og innsatsen som skal til for å bli latterlig god til noe. Resultatet trenger ikke stoppe og sjokkere verden, men fører til varig indre endring.

Mellom de kokende grytene, den ramsalte humoren og hektiske dialogen handler «The Bear» faktisk om noe sterkt og vakkert. Dét alene er grunn til å stå og banke på døren når de forhåpentlig åpner for sesong 3.