Det er lenge siden vi har fått så god service

Restauranten har Bisletts vakreste lokaler. Med sjenerøs takhøyde, lekre farger og store vinduer er dette en perle i Thereses Gate. Den nydelige takfresken i et av rommene er også en herlig detalj.

Roze Bistro har holdt det gående i litt over to år. En onsdag kveld er det snart ganske fullt i restauranten. Det er lett å forstå.

– Herregud så godt, jeg har aldri spist blåskjell på denne måten.

Ja, de har fortsatt blåskjelltoasten, og min spisevenn for kvelden er henrykt. Med et eplesiderpulver og chipotlemajones er dette en smaksbombe av de sjeldne.

Mye fungerer godt på Roze, og jeg er på nippet til å gi stedet en femmer. Spesielt én ting skiller seg ut fra en vanlig restaurantopplevelse i Oslo. Så hvorfor «bare» en firer? La meg ta dere gjennom det.

Måltidet starter altså bra. Blåskjelltoasten er ikke ny, men får oss likevel til å føle at vi har sjekket av noe på den imaginære it-matlisten i Oslo. Hvorfor endre noe som funker?

Videre har vi en hamachirett med syltet stikkelsbær, yuzugele og agurk- og eplesaus. En frisk, syrlig og delikat rett. Hamachi er å finne på nesten alle menyer om dagen, og du ser ikke meg klage. Fisken ligner tunfisk på konsistens, med en fet fylde. Dette gjør den ypperlig for å kle opp med friske komponenter.

Vi har også fått tomater fra Hanasand med en tykk yoghurt med fennikel. Dette er en hyllest til tomat som råvare. De små, søte bombene svinger godt med den tykke yoghurten. Likevel er det den brente honningen på toppen som får meg til å lukke øynene. Så enkelt, så godt.

Så til kveldens første pirk. Vi får også brødserveringen sammen med disse to rettene. Dette er varmt, rundt brød med biter av mandelpoteter, servert med sjøkrepssmør. Denne burde vært servert for seg selv. Magen fylles for fort opp med alle tre serveringene samtidig.

Vi må vente lenge før vi våger oss over på fisken. To ganger må vi riste på hodet når servitøren ymter frempå om mer mat.

Omsider trykker vi play på kveldens syvrettersmeny igjen, og kveiten kommer i en bolle med potet og løksaus. Den ligger på en seng av gule bønner. Skorpen på fisken er stekt herlig sprø. Dessverre har det gått hardt ut over resten av kjøttet.

Det blir for tørt, selv om kveite er en fast og kjøttaktig fisk som tåler mye. Jeg liker at den kommer med bønner, men her skulle jeg gjerne hatt et syrlig element som kunne skjære gjennom det litt tamme smaksbildet.

Den tørrmodnede svinenakken er kveldens hovedrett. Til nå har vi bare fått sjømat, og det hyller jeg. Kjøtt bør generelt begrenses i en så stor meny. Men da er det viktig at kjøttet man får er riktig tilberedt.

Vi får et litt tørt stykke. Som tilbehør får vi bare en kvart spiseskje potetpuré. Den er silkemyk og aldeles nydelig, så denne kunne vi tålt trippel dose av. Det ligger også et helt ubehandlet kirsebær på tallerkenen. En gøy tanke, men her må de tenke ferdig. Hva med å lage en syrlig kirsebærmarmelade eller en tykk gelé?

Heldigvis får vi et glass med Chionetti Dogliani Briccolero. Noter av mørke bær og urter spiller svineretten god.

Hovedrettene har altså noen mangler. Så hva var det som skilte seg ut?

Servicen. Den sitter som et skudd. Spesielt vår hovedservitør – en sommelier og sørlandsdrøm. Med lynskarpt fokus rydder hun vekk tallerkener, fyller på vannmuggen og geleider oss gjennom vinen.

God service er sjelden vare i byen om dagen. Her får jeg mye av det jeg savner: Øyekontakt og engasjement, samtidig som at hun aldri krever vår oppmerksomhet når samtalen går gjennom måltidet.

Jeg tyvlytter når hun gir anbefalinger og styrer gjestene med stødig og lett hånd. Dette gjøres det for lite av i dag. En servitør skal hjelpe oss å velge om vi som gjester synes det er vanskelig. Mange yngre synes kanskje dette blir for invaderende, men de fleste er åpne for rådføring.

Om jeg drev med vedding, ville jeg satt penger på at hun om ikke lenge blir snappet opp av en av Oslos finere etablissement.

Vi lander på en sterk firer. Kjøkkenet må stramme opp hovedrettene. Detaljnivået i forrettene må videreføres til resten av måltidet.

Mye av opplevelsen er nemlig en ren femmer. Lokalet, servicen og vinen gjør at vi vandrer lykkelig ut i høstnatten.