Finnes det noe mer oppriktig spennende enn en god legeserie? Neppe. Folk dør. Liv reddes. Leger blir helter. Kolleger gjør feil. Sørgende etterlatte går forbi håpefulle pasienter i gangene. Store ego kolliderer i diskusjoner på et fagfelt som bokstavelig talt handler om liv og død.
Blodet spruter. Smerteskrik konkurrerer med dempede pipelyder fra maskiner. Puh! Jeg føler meg som pasient bare av å tenke på legeserier.
Da har jeg ikke engang nevnt at nykommeren «The Pitt» forsøker å skru sykehusvolumet til elleve og lykkes med det.
Femten timers skift blir femten episoder
«The Pitt» bygger på arven fra sjangerklassikeren «ER» – mer om det senere – samtidig som serien har vært på frokostseminar med «24» og «West Wing».
Vi følger akuttmottaket på et fiktivt sykehus i Pittsburgh gjennom et 15 timers skift. Hver time får én episode. Ikke helt tilfeldig er dette samme dag som et kull nyutdannede leger har sin første dag med avdelingens hardbarkede, erfarne doktorer.
Sykehuset er underbemannet. Det mangler sikkerhetsvakter i det overbefolkede venterommet. Pasientene kommer inn som på et samlebånd ute av kontroll. Dialogen spretter mellom veggene i en kakofoni av fagspråk, kjeft, vitser og ytterst nødvendig empati.
Sykehusrommene fylles opp av psykotiske rusmisbrukere, schizofrene, gravide tenåringer, klagende influensere og tjukke menn med hjertetrøbbel. Folk flest, med andre ord.
Gerran Howell spiller den nye legen Dr. Whitaker i «The Pitt» Hans første dag på jobb blir hektisk, blodig, dramatisk og spennende. Foto: Max
Ble saksøkt av «ER» før premiere
Hovedpersonen er avdelingssjefen Dr. Michael «Robby» Rabinavitch. Noah Wyle, som mange kjenner fra «ER», spiller ham.
Serieskaperen er R. Scott Gemmill, som skrev 32 episoder av «ER» mens han var produsent og sjef der i gården. Inspirasjonen derfra er så åpenbar at «ER»-skaper Michael Crichton saksøkte «The Pitt» for å stjele konseptet.
Det er kanskje også derfor «The Pitt» i sine første episoder forsøker å være noe annet. Tittelen sender tankene til «The Bear». Serien legger tidlig inn noen politiske undertoner, slik at den fremstår mer som tungt drama enn hektisk legeserie.
Etter hvert som serien finner pulsen, avtar disse tendensene. «The Pitt» lander i stedet på beina som et knallbra, moderne sykehusdrama. Noah Wyle som Dr. Robby gir serien en indre ro som dens stoiske, sympatiske anker.
Noah Wyle var en av stjernene i «ER». Nå er han tilbake som Dr. Michael "Robby" Rabinavitch i «The Pitt». Foto: Max
Lange historier flettes i hverandre
Seriens store styrke er solid menneskelig drama som utvikler seg sakte, mens akuttens ubarmhjertige tempo raser forbi. Historien om Nick, en ung mann som har fått i seg fentanyl, blir et sterkt utstillingsvindu for serien, Dr. Robby og hele avdelingen.
Det som kunne vært en enkeltepisode i en vanlig serie, strekker seg over halve sesongen. Lyden av en mors uling når hun får vite at sønnen er hjernedød, blir et klimaks som gjør at fortellingen stopper opp og tvinger frem følelser.
«The Pitt» har flere slike historier, selv om Nicks historie blir den viktigste. Disse flettes stort sett elegant inn i hverandre. De skaper et bastverk rundt serievennlig lyndialog, walk-and-talk og alle slags etiske utfordringer for personalet.
Langt skift for Dr. Robby
Formatet med realtid utnyttes dermed på en spennende måte. Det hektiske formatet åpner for at en historietråd kan få ligge over til de neste episodene. Det er jo bare naturlig at de er der noen timer av et skift.
Da aksepterer vi også at det som ville vært et halvt år i de nye legenes karriere, presses inn på første arbeidsdag. Som regissør Christopher Nolan har sagt: Om du skaffer deg seernes troverdighet den første tredjedelen, kan du gjøre mye rart de to siste.
«I can't wait for this shift to be over», sier Dr. Robby anspent, svett og nedkjørt etter ti episoder. Selv kan jeg knapt vente på de siste episodene av hans intense skift.
- Anmeldelsen er basert på ti av 15 episoder
