Arno er en av byens koseligste restauranter

Du trenger ikke å bevege hodet for å se hele restauranten. Her er det lite og intimt. Men det mest beskrivende ordet er kanskje koselig.

Arno er en italiensk restaurant som har holdt til på Fredensborg siden 2016. Det er et av tre steder jeg ofte tenker på når noen vil ha tips til koselig og nedpå restaurant. De to andre er Ansjosen og Ostebutikken.

Den lune restauranten frister i høstmørket, likevel er det nesten tomt. Bare vårt og ett annet bord er fullt. Jeg har en teori om hvorfor det er slik.

Det er bare mulig å velge mellom satte menyer – enten Meny Arno til 730 kroner eller Meny Firenze til 900 kroner.

Dette gjør at to gjester som ramler innom, snur i døren. Stedet oser nabolagsrestaurant, men oppfører seg som stjernerestaurant. Hm.

OK, vi kjører full pakke denne tirsdagskvelden. Det betyr at vi kan velge fritt i menyen: én forrett, én pastarett, én hovedrett og én dessert.

Først ut er bakt ost med honning og grissini. Det er jo lett å like, men oppleves mer som en dessert enn en forrett.

Bordvennen har gått for carpaccio dandert over en haug med rucola. Interessant presentasjon, nydelig kjøtt. Rikelig med parmesan. Det følger med en skive sitron som vi skviser over. Salt, pepper og sitron, ikke masse klissete balsamico. Vi smaker kjøttet og enda bedre: Det smelter på tungen.

Innehaveren anbefaler Peppoli chianti classico, fruktig med smak av modne røde bær. En fin deleflaske som fungerer godt til både pastarettene og kjøttrettene som venter.

Ellers er vinkartet kort med en håndfull hvite og en håndfull røde. Her er et par Chiantier, en Barolo, Etna Bianco og mer, stort sett til omtrent tre ganger polpris.

Ravioli med gresskar og salviesmør er så godt som det høres ut. Luftige pastaputer med en sødmefull smørsaus.

I en italiensk meny skal pastarettene – primi – være små, men dette er så godt at jeg gjerne skulle hatt dobbel porsjon.

Bordvennen har fått en ravioli laget på bokhvete. Også her har pastaen god spenst og er herlig luftig. Putene er fylt med poteter, og sausen er en ragu av and. Her er smakene ganske milde. En kraftigere saus hadde passet bedre til potet og pasta.

Kroppen roper etter rødvin og kjøtt. Høst og jernmangel er et faktum. Arno kan kurere begge deler.

Jeg har gått for andebryst med bakte gulrøtter. Presentasjonen er enkel og oser mer nabolagssjappe enn dyr restaurant. Men Arno er jo begge deler. Anden er fint stekt med en litt seig fettrand. Gulrøttene er overkokte, sjysausen er enkel, men har en perfekt mengde sødme til anden.

Tagliataen, som vi ba om å få medium rå, er nærmere rå, men er et godt kjøttstykke med en lun caponata (en grønnsakstuing med blant annet aubergine). Rett-frem-mat er noen ganger akkurat det man vil ha.

Starten av 2000-tallet var kanskje panna cottaens storhetstid i Norge. Trines Matblogg og alle italienske og kontinentale restauranter har gjort at mange av oss er blitt mette på den italienske fløtepuddingen.

Jeg var selv skyldig. Jeg laget panna cotta med bringebærcoulis, pasjonsfruktgelé, you name it – til alle middagsselskaper og høytider.

Jeg har vært lei i over et tiår.

Trodde jeg, frem til jeg smakte Arnos variant.

Den disser helt perfekt og er toppet med akkurat passe mengder av en tykk karamellsaus. Selve pannacottaen er gelé på utsiden, men blir mer og mer kremet mot kjernen.

Arno er den romantiske restauranten du vil ta hverdagsdaten på. Her vil du dele en flaske og et måltid med vennen du ikke har sett på lenge, du vil dumpe innom etter en tur på Vega. Men det går ikke når minimumsprisen for mat er flere hundrelapper. Nei, lag en à la carte-meny, Arno! Så sees vi nok igjen.