Den greske filmskaperen Yorgos Lanthimos startet opp med absurdistiske lavbudsjettfilmer som oppnådde anerkjennelse på filmfestivaler.
Gradvis har han rykket opp i eliteklassen for mer påkostet film, fram til et foreløpig høydepunkt med Oscarpriser til «The Favourite». Nå er han her med en ny visuelt overdådig film som fremheves som en Oscarkandidat.
Ute av kontroll
En vesentlig årsak er hans allianse med en av vår tids mest eventyrlystne filmstjerner, Emma Stone. Som stjerne gir hun ham økonomisk rom til å gå nye veier. Som regissør gir han henne en rolle og et tolkningsrom de fleste Hollywood-stjerner hverken kan og ofte ikke våger å drømme om.
I likhet med «The Favourite», gjenskaper Lanthimos i «Poor Things» en distinkt britisk tidsepoke – denne gangen den viktorianske – og forvandler den til noe mer tidløst og visuelt særegent. Dette er en slags Frankenstein-historie med trekk fra Pygmalion-myten.
Fabelen handler om en vitenskapsmann og kirurg (Willem Dafoe). Han skaper Bella, sitt eget kvinnemonster. Hun kommer helt ut av hans kontroll. Bella innleder en slags feministisk frigjøringsprosess, spilt med herlig fandenivoldskhet av Stone.
Emma Stone har aldri våget mer og befinner seg langt unna Hollywood i denne filmen. Foto: Disney
Forløsende samarbeid
Lanthimos var en knusktørr absurdist i sine første filmer. Gjennom samarbeidet med Stone har han truffet en mer saftig og sprelsk humoristisk åre i sitt filmunivers.
Det vanvittige eksperimentet kirurgen Godwin gjennomfører, innebærer at hun får hjernen til et lite barn implantert. Bella kaller kirurgen «Gud». Dette perverse inngrepet åpner for mye fysisk komikk, på grensen til en forrykende slapstick Stone utfører med glimt i øyet.
Godwin er ingen vanlig gal vitenskapsmann. Han har faderlige følelser for Bella, må vite. Idet hun når en mer opprørsk alder, kan han ikke annet enn å la henne dra ut i verden for å utforske.
Sex = gym
Når jeg nå forteller at sex er noe av det Bella er mest opptatt av i starten, så tenker du sikkert at dette er enda en film der et mannlig blikk seksualiserer et hjelpeløst «kvinnebarn». Men filmen og Stone kommer seg fort ut av slike enkle spor. I stedet lar de Bella være et eksperiment i rivende utvikling.
Stone og kvinnebedåreren Duncan (Mark Ruffalo) – en av mennene som forsøker å ta kontroll over «kvinnemonsteret». Foto: Disney
Her er sex skildret som nøytral gymnastikk, eller «furious jumping», som Bella kaller det. Hun tester ut ulike menn, men finner ingen stor tilfredsstillelse.
Det går hardt utover selvbildet til kvinnebedåreren Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo), som hevder han er samtidens beste elsker. Men Bella må videre. Hun holder på å finne seg selv som fritenker og revolusjonær og har ingen tid å miste.
Visuelt overflødighetshorn
Filmskaperne strekker dette universet hinsides hva romanen av Alasdair Gray som filmen er basert på, kunne uttrykke. Filmens ulike kapitler foregår i metropoler som London, Lisboa, Alexandria og Paris, med et lengre midtparti på et cruiseskip.
Det er umulig å forestille seg disse partiene uten den djerve og spinnville produksjonsdesignen til James Price og Shona Heath. Den påkaller seg oppmerksomhet, og det er meningen. Enten det er Godwins bisarre laboratorium eller overdådige arkitektoniske gjengivelser av metropolene.
Det samme kan sies om musikken av Jerskin Fendrix – den står ut, noen ganger som et spisst instrument. Dette insisterende drivet for å fortelle noe på uventede måter, er både forfriskende og noen ganger litt slitsomt.
Som filmkunstner er Lanthimos ganske lik Bella. De er noen ganger som hyperaktive barn som vil leke – selv om du ikke har overskudd til det lenger. Heldigvis er det en annen sentral allianse i filmen som tilfører en tiltrengt ro og emosjonell dybde.
Willem Dafoes tolkning av filmens «Dr. Frankenstein» er forbausende empatisk. Som skuespiller må han, lik sin rollefigur, se Emma Stone eie denne filmen. Men sjelden har noen spilt annenfiolin med større verdighet.
