Fortsatt blant byens beste

Panu er og blir utvilsomt en av byens kuleste restauranter. Mørkebrune finermøbler. Knallbra lydanlegg og god akustikk (sjelden kombo). LP-plater og vinflasker i hyllene.

Vinlisten er i tillegg fyldig og interessant. Servicen helt strålende. Og restauranten mestrer kunsten å føles både luksuriøs og avslappet på samme tid. Da er mye gjort.

Men la oss snakke om det viktigste: maten. I baren kan du plukke enkeltretter, ellers er det en setmeny til 1195 kroner som gjelder. Vinpakken koster 1100. Ja takk, begge deler, sier vi.

Kalaset i ni akter åpner med en rett som føles som en varm klem. En liten skål med varm kraft på krabbecurry smaker fyldig av sjø, varme kryddere og umami. Akkurat passe varm, sterk og dyp.

I glasset har vi fått en aromatisk, fyldig og kremet champagne – en L. Bénard-Pitois Brut Réserve. Perfekt til den krydrede og salte curryen.

Videre følger to appetittvekkere som er minst like vellykket.

Og nei da, Panu er ikke mer original enn at de har løyrom på menyen. Men: De serverer den på en måte vi aldri har smakt før – smurt som et tynt lag mellom to løvtynne og knasende sprø skiver jordskokk. Som en liten sandwich. Helt nydelig!

Sjalottløktartar i små terteskjell med wrångebäcksost og yuzu er også en innertier. Delikat, sprøtt og sødmefullt.

Vi blir sjarmert, på grensen til småforelsket, i vår servitør med irsk aksent og lugn utstråling. Det føles som å være på besøk hos noen som vil varte oss opp. Som ser oss.

Vi er kommet til det som i ettertid skal føles som indrefileten av måltidet. Bakt sellerirot i blåskjellsaus er kveldens desidert sterkeste rett. Sprøstekt bokhvete på toppen sørger for en knasende kontrast til den møre rotgrønnsaken. Vi er i himmelen. Sausen er delikat, men kraftfull. Her spiller Panu på kulinarisk toppnivå.

I glasset har vi fått en riesling som sitter som et skudd. En tørr og delikat sak fra Emrich-Schönleber. Noter av epler og sitrus spiller godt på lag med både sellerirot og kamskjell.

Retten med kamskjell og misosaus avslører restaurantens sterkeste og svakeste kort. Det sterkeste: saus. Det svakeste: lunken, på grensen til kald mat.

Misosausen er hinsides nydelig. Knutekålen sprø og syrlig. Vi stønner og må bare lene oss bakover i setet for virkelig å nyte de dype smakene. Kamskjellet er også godt behandlet. De er skåret i grove biter med fint tygg, men er lunkne. Nesten på grensen til kalde.

Flere av rettene mister tilsynelatende varmen på veien opp trappen fra kjøkkenet i kjelleretasjen. Synd!

Det er sausene som får skinne i de neste to rettene også. Kveite serveres i en nydelig

mysesaus

. Og kyllingen i en skummende hvitvinssaus.

Både kjøtt og fisk er nydelig tilberedt, fisken flaker seg delikat, og kyllingen er så mør som den bare kan bli med sous vide-tilberedning. Råvarene får virkelig skinne. Men igjen er begge rettene lunkne når de ankommer bordet.

Vi skraper tallerkenene med skje, her skal ikke en dråpe saus gå til spille! Heldigvis står redningen foran oss i form av et brytebrød – en lunt japansk brioche med gressløksmør og sesamfrø. Det er fryktelig fettete og deilig. En av byens bedre brødserveringer. Eneste problemet er at vi er i ferd med å bli ordentlig mette. Litt for mette.

Og fortsatt står desserten for tur: banansorbet med karamellsaus. Det er kreativt og gøy (hvis man liker banan), og det er lite å utsette på selve retten. Men banan er mektig og meget søtt selv om den kommer i sorbetform. Her hadde det nok gjort seg med en lettere avslutning. Kanskje noe sitrusbasert?

Stappmette og småkvalme til tross – vi er sjarmert i senk av både mat, vin og service. Sees snart igjen, Panu!