«Sunny»: En robot i ensomhetens tid

Hva med en husrobot som serverer deg te, lager mat og rydder opp i alt rotet hjemme? Hadde ikke det vært en drøm?

Med den raske utviklingen av kunstig intelligens er det mange som mener fremtiden er nær. Robotstøvsugere og robotgressklippere er allerede på plass. Hva er neste skritt?

Douglas Adams' «Babel fish» fra «The Hitchhiker's Guide to the Galaxy» er ikke så langt unna. Det blir kanskje litt som å ha ChatGPT rett inn i øret. I Apples nye serie «Sunny» befinner vi oss i Japan litt inn i fremtiden.

Suzie (Rashida Jones) og svigermoren (Judy Ongg) sitter i en stor sal hvor det snakkes japansk. Suzie, som snakker engelsk, justerer en dings og får oversettelsen rett inn i øret.

Det er tydelig at noe er galt. Suzies ektemann Masa (Hidetoshi Nishijima) og sønnen er savnet, antatt omkommet i en flyulykke.

Suzie synker inn i en dyp sorg og drikker altfor mye. Svigermoren er oppgitt. Hun sier at det finnes tradisjoner for hvordan man håndterer sorg, men Suzie bryter all etikette. En dag leverer en mann en «homebot» til Suzie, men hun hater roboter. Moren ble drept av en selvkjørende bil.

Roboten Sunny er laget spesifikt for Suzie. Hen er skapt av Masa, som viser seg å være en helt annen enn hun har trodd. Ektemannen jobbet slett ikke med frysere.

Opptakten til «Sunny», som er basert på «The Dark Manual» av Colin O'Sullivan, er med andre ord klassisk. Vi har et tydelig mysterium, men gjennomføringen er alt annet enn ordinær. Serieskaper Katie Robbins har latt seg inspirere av alt fra japansk cyberpunk til yakuza-krim. I bakgrunnen lurer «Black Mirror», Isaac Asimovs robotlover og farene som lurer når vi blir avhengige av maskiner som kan hackes.

Serien er produsert av A24, som sto bak den spenstige Oscar-vinneren «Everything Everywhere All at Once». «Sunny» har en særegen tone og stil som hinter til japansk retrofuturisme. Serien er spilt inn blant annet i Kyoto i Japan, noe som gir den autentisitet.

Robotene ble i første instans oppfunnet slik at japanske kvinner kunne jobbe og likevel ha kontroll på husarbeidet. Masa har større ambisjoner. Han vil skape en robot som kurerer ensomhet.

Ved siden av å være et ekteskapsdrama er «Sunny» også en saga om sorg, kulturkrasj og en robots oppvåkning. «Sunny» vil fortelle mye, og det greier den. Den er til tider mørk, men aldri dyster. Undertonen er humoristisk. Sentralt står det japanske fenomenet hikikomori, som handler om unge menneskers flukt fra sosialt samspill og isolasjon fra samfunnet.

Suzie har levd i en lykkelig familieboble. Hun har bodd i Japan i ti år, men snakker fortsatt ikke språket. Etter ulykken vandrer hun hvileløst rundt i huset. Samfunnet og livet er et annet sted. Suzie blir tvunget til å interagere med Sunny, men hvorfor er yakuzaen så interessert i roboten?

«Sunny» er også en fabel om en robots reise. Sunny prøver virkelig å forstå Suzie. Hvorfor er hun så irrasjonell? Hva vil det si å være et menneske?

Jeg liker at Katie Robbins ikke har falt for fristelsen til å gi Sunny for menneskelige trekk. Hun ser ut som en hvit snøfigur med en stor skjerm som ansikt. Roboteffektene er skapt av Wētā Workshop, og Joanna Sotomura har stemmen.

Sunny er milevis unna Jude Laws følsomme humanoide fra Steven Spielbergs «A.I.» eller Arnold Schwarzeneggers Terminator. Hun er utstyrt med en herlig sarkastisk personlighet, men det kommer klart frem at hun er programmert. Ved å ikke gjøre hen for menneskelig, unngår Robbins å gjøre historien sentimental.

Etter hvert som Suzie graver seg dypere og dypere ned i mysteriet rundt flyulykken, beveger serien seg utenfor husets fire vegger.

Hver episode har sin helt egen stil. Suzie blir kjent med bartenderen Mixxy, spilt av Annie the Clumsy. Hun introduserer Suzie for mystiske hackere, nattklubber hvor du kan finne drømmemannen, og en undergrunnsarena med roboter som slåss. I én episode er de på skogstur, og det hele får et snev av skrekkfilm. En annen er filmet som et crazy japansk gameshow.

Rashida Jones er seriens hjerte. Hun er en tour de force der hun i det ene øyeblikket spiller i en svart komedie, i det andre en thriller og i det tredje et intenst sorgdrama. Rundt seg har hun et fabelaktig skuespillerlag.

Alt er med på å gjøre «Sunny» til en stor opplevelse. Serien er morsom, eksentrisk, melankolsk, særegen, visuelt uforutsigbar og underholdende. Jeg elsket hver eneste episode.