«Rivals» er som en fest ute av kontroll

Hvilke historier lykkes i seriebransjen om dagen? Maktkampen i «Succession» var nylig en stor hit. Bluferdigheten i «Bridgerton» gjorde en tung pandemi lettere. Dokuen om Wham! ble en suksess med 80-tallsnostalgi. Klasseskildringen i «Downton Abbey» er en av vår tids mest populære fortellinger. «The Morning Show» er topptungt drama om mediebransjen.

Hva skal man velge når man skal lage nytt innhold? Hva med å lage en serie som blander alt?

«Rivals» gjør nettopp det i en heksegryte hvor ingrediensene kjemper om oppmerksomheten. Sex. Makt. Skandaler. Snobberi. Alt kommer fra Dame Jilly Coopers romanserie «The Rutshire Chronicles».

Handlingen er lagt til 80-tallet. Før vi har rukket å sette oss til rette i sofaen, har den sprengkåte eks-olympieren Rupert Campbell Black innviet en journalist i Mile High Club. Det kan argumenteres for at serien aldri lander på jorden igjen etter den vidløftige starten.

Mens Concorde-passasjerene knasker reker og drikker champagne, går Ruperts rumpe i stadig høyere takt mot klimaks. Popp! sier det, og boblevannet eksploderer mens han gjør seg ferdig.

Tonen er satt, flagget er heist til topps. «Rivals» kan rulle og knulle i gang, som om Austin Powers var mentor for det hele.

Det er fryktelig mye sex i «Rivals», men handlingen er også riktig så fengende. Kombinasjonen er ikke alltid like friksjonsfri, mer om det senere.

Alltid like gode David Tennant spiller Lord Tony Baddingham. Han er sjef for kommersielle Corinium Television. Tony henter inn BBC-stjernen Declan O'Hara til å lede et nytt talkshow.

Tonys rival fra barndommen er den nevnte sjefsflørteren Rupert Campbell Black. Han var sprangrytter. Nå er han sportsminister for Margaret Thatcher, men samtidig den mest sprengkåte hingsten i en viril rollestall.

Tonys innbitte drøm er å knuse Rupert. Følelsen er gjensidig. Dramaet kan begynne når Declan får i oppgave å intervjue og knekke Rupert direkte på fjernsyn.

«Rivals» er tidvis vanskelig å få grep på, selv om den er glorete og høylytt. Ikke før har serien levert skarpe skildringer av maktspill på medienes fjelltopper, før karakterene kastes i halmen for dampende sexscener. Tidvis er ren makt seriens mest attraktive valuta, før planer vrakes når blodpumpen kjører opp testosteron og østrogen.

Av og til er «Rivals» det snobbete britiske søskenbarnet til «Mad Men». Noen minutter senere har en episode blitt til «Dynastiets» sexavhengige kusine. De to er ikke alltid like gode venner om de er i samme rom.

Seriens underliggende moral er åpenbar. Sex er makt. Makt gir sex. Likevel klarer ikke serien alltid å gjøre noe med disse tankene. Ofte stopper tempoet opp når jokkingen går raskere, og det hele fremstår nesten naturstridig i sin underlighet. Samtalene på bakrom, svikene i styrerom og den grusomme misogynien blir viktigere motor for «Rivals» enn tilfeldige orgier og håndjag på revejakt.

Det festlige med «Rivals» er likevel at den egentlig bare er ute etter å pirre og underholde. Når serien er ferdig med å agere «Mad Men» eller «Succession», snur den seg og viser både rumpe og finger til publikum. Etter hvert finner man en metode i galskapen, og serien finner sin eggende rytme.

Jo mer outrerte karakterer, jo bedre. Mens 80-tallshits dunkes ut på fest, ved bassengkanter og i barer, nærmest danser karakterene rundt som i Broadway-show. De stønner og akker seg før de leverer presise britiske sarkasmer verdig nevnte «Downton Abbey».

Visuelt er «Rivals» en dyr, elevert produksjon. Innholdet er trashy-TV fra såpeoperaens gullalder. Kombinasjonen tar tid å venne seg til, men gir mye når galskapen får rå.

«Rivals» scorer også mye på god tidskoloritt. Wham, Robert Palmer, Chris De Burgh og andre kjenninger treffer lydplanken perfekt. Thatcherismens grep på de styrende klasser sørger for mye humor. BBCs trausthet som utfordres av hensynsløst medianæringsliv, gir en konflikt som oppleves ekte i en glorete dramaverden.

Samlet sett blir «Rivals» som en fest totalt ute av kontroll. Det føles ikke alltid som noen har ansvaret for galskapen, men på slutten av kvelden er alle enige om at det har vært riktig så moro.