Treg og vissen, men god på bunn

Hva kunne det ikke ha vært?

Bakgården til Grensen 8 huset tidligere jazzklubben Bare Jazz, men ble i fjor gjort om til pizzarestauranten Café Grensen. En avlang uteplass byr på noen parasoller, varmelamper og enkelte planter i kasser og krukker. Det er bare synd at mange av dem er visnet og døde. Her burde det ha bugnet av fargerike sommerblomster, det kunne vært en fargerik oase der man ville sittet hele kvelden.

Vi har ikke for mange av disse plassene i Oslo, og det er noe spesielt å komme fra en travel trafikkgate og inn i en rolig bakgård midt i byen. Café Grensen har et kontinentalt preg og byr på småretter og pizza.

Vi får bord nærmest utgangen og bestiller drikke via QR-kode på bordet. Det fungerer dårlig. Den engelske musserende vinen kommer ikke til bordet, og etter 15 minutter går vi inn for å høre om de har mottatt bestillingen. Den er kommet, men ingen har gjort noe med den. Vi spør også om vann til bordet, men det må vi hente selv inne i lokalet.

QR-koder er ofte en tidsbesparende måte å bestille på, selv om servicen da ofte blir helt fraværende. Dessverre er det ikke slik på Café Sneglen. Vi har bestilt ost og skinker før pizza, men det tar en hel time før maten lander på bordet. Måtte varene flys inn fra Italia? Det rare er at det er mange folk på jobb inne i kafeen.

Hvem tar ansvar for å sjekke om det er kommet inn bestillinger via QR-koden? Hvem går ut og prater med gjestene i ny og ne for å sjekke at alt er i orden? Her er det rom for effektivisering. Ved flere bord rundt oss klager de på servicen, men til slutt ankommer smårettene til vårt bord.

Det ser fristende ut med tre forskjellige skinker og tre typer ost, men alt er i kjøleskapstemperatur. Det store plusset i serveringen er at det følger med ubåde chutney og kompott til ostene. Chèvre har en syrlig smak og serveres med en god bærkompott. Løvtynne skiver av anonym manchego med lett nøttepreg toppes med fikenchutney, mens en god og salt gorgonzola får selskap av frisk eplechutney.

Kokken har ikke brukt mange sekunder på å legge skinkene på tallerkenen, men smakene er brukbare.

Aller best er pata negra med en dyp og sødmefull smak. Parmaskinken er god, men både den og mozzarella er litt kjedelige valg. Kan vi foreslå barolosalami, villsvinsalami eller noe annet spennende? Mange spisesteder gjør det for enkelt for seg selv med de samme skinkene.

Vinutvalget er ikke så stort hos Café Grensen, men de har gode viner til greie priser. Exton Park RB 23 Rosé er ganget med tregangen av prisen på Vinmonopolet. Det er en frisk engelsk musserende med flott syre.

Erfaringen fra de første bestillingene gjør at vi bestiller pizza med en gang smårettene kommer på bordet, men det tar likevel lang tid. 50 minutter må vi vente denne gangen.

Men nå tar det seg heldigvis opp her. Noen av pizzavariantene er skikkelig gode. Et lite tips: De fleste gjester deler på pizzaene og smaker noen stykker av hver variant. Det er derfor unødvendig å la enkelte pizzaer stå og vente på at andre skal bli ferdigstekt. Margheritaen vi får er nesten helt kald.

Kveldens store vinnere er Quattro Formaggi, Pizza Diavola og Pizza Florentine. Her viser Café Grensen hvor bra det kan gjøres. Diavola har bra trøkk med en søtlig og god tomatsaus, salami piccante, parmesan, chili, litt rødløk og en fin klunk av habanero-olje. Den har en intens smak, er saftig og salt.

Den store overraskelsen er klassikeren Florentine. Rykende varm, lett varme fra noe chilismør, masse spinat, skinke og masse mozzarella og parmesan. I tillegg er det med et bløtkokt egg som vi fordeler utover pizzaen. En knallgod pizza!

Pizza Parma er klassisk og ordinær, mens Quattro Formaggi en av byens beste. Den kommer med en brukbar mengde gorgonzola som ikke overdøver mozzarellaen, samt parmesan og chèvre. Det er bra med honning for å veie opp mot alt det salte. Dessuten er det knallgodt med bakte pimientos de padrón med fine nøttetoner på toppen er knallgodt.

Bunnen er salt, passe seig og utrolig velsmakende. En av Oslos bedre pizzabunner, uten tvil!

Når Café Grensen har plantet om døde planter og fått fikset på lange ventetider, kan de bli den oasen man drømmer om.