Carls kan fotball. Mat er en annen sak.

Carls har fått til noe ganske unikt. De har laget en institusjon i rekordfart. Det har muligens hjulpet at de har legenden Freddy dos Santos med på laget. Plasseringen, nærmest midt i CB-krysset, har gjort at folk kan strømme til fra både øst og vest.

Sist vi var innom, fikk storstuens restaurant karakteren 2. Siden den gang har kjeden Crudo flyttet inn med sine italienske retter.

Hva kan fotballfansen spise mellom slagene? En tidlig VM-kveld tok vi turen til den firkantede rundkjøringen for å sjekke.

Carls er delt inn i mange forskjellige soner. Man går først gjennom kafédelen. Bak tunge fløyelsgardiner venter en slags hall der man finner restauranten. Går man videre, finner man en vinbar og et stort amfi for alt fra allsang og bingo til fotball. Et stort flagg henger ned fra mesaninen, og det noe kjøpesenteraktige lokalet har båser med freshe sofaer. Et uttrykk jeg forbinder med mer fasjonable restauranter som gjerne legger mer penger i image enn mat. Dette er sofaer egnet for å drikke martini med bestejentene.

Nå for tiden har de en egen VM-meny. Et par av forrettene, pizzaene og pastaene er på menyen i disse intense fotballukene. Vi vil smake litt av hvert og bestiller en haug med retter, noe servitøren nikker bekreftende til. Husker han alt dette? Skal han ikke skrive det ned?

Vi begynner med en tomatsalat med burrata. Det er vanskelig å gjøre dette dårligere enn middels. Men det viser seg at denne enkle retten skal være et frempek på kveldens største problem: mangel på salt.

VM-menyen har retter som loaded fries og Doritos i ulike varianter. Flott, det er jo perfekt snacks til en pils og 4–2. Fancy som vi er, velger vi heller skagen roll og dinner bagel.

Skagen roll er rett og slett et toastet briochepølsebrød med skagenrøre og masse tykke fries ved siden av. Det er en fin mengde til 220 kroner, men rekene i røren har en seig konsistens og en noe emmen ettersmak. Friesen må vi salte selv. Det positive er massevis av urter og litt chilisting i salaten.

Dinner bagel kommer også med fries. Dette er en surdeigssandwich – så bagel-ordet refererer nok mest til formen. Aioli, karamellisert løk og grillet paprika gir både saftighet og smak. Det er også entrecôte i, men ikke forvent en medium rå biff. Her får du langtidsstekt kjøtt i tynne skiver. Det er enkelt og passer bra som fotballmat.

Vi ber om en vinliste noen minutter ut i måltidet. Vinlisten kommer fort, men den oppfølgende «fant dere noe som fristet?» lar vente på seg. Jeg håper virkelig at servitøren sparer på girene til fotballkampene, for å vente på fries og pils i et kvarter av 90 minutter er ikke ideelt.

Vi tar saken i egne hender og går opp til baren og bestiller. Det blir Pieropan Soave Classico Calvarino 2024 til en fin 2,8 ganger polpris.

Pizzaene står for tur. Bunnen er fint stekt, men i overkant seig. «Pizza white ’nduja diavola» blir favoritten. Den hvite pizzaen er toppet med store skiver salami og klatter av smakfull ’nduja og mozzarella, men det er lite diabolsk over det. Vi savner mer spice.

Capricciosaen er toppet med masse skinke og noen vilkårlig påstrødde artisjokkhjerter. Det er ingen smaker som stikker seg ut, og igjen savner vi mer krydder.

Det begynner med andre ord å henge på greip hvorfor vi er omgitt av barnefamilier som har tatt med besteforeldrene på middag.

Servitøren har, som ventet, glemt en av rettene vi bestilte. Det er fort gjort, men det er jo bare å skrive ned bestillingen, eventuelt komme bort og dobbeltsjekke om man er usikker. Når vi først gjør ham oppmerksom på det, går det fort.

Rigatoni med anderagu er en fin porsjon med masse kjøtt. En smaksopplevelse er det ikke. Anderaguen er enkel og frisk og mangler dybden de beste raguene har.

Et måltid på Carls’ Crudo er et midt på treet-måltid. Alle blir mette, men noen matminner sitter man ikke igjen med.