En time klam kjedsomhet med The 1975 og energisk Tove Lo

Festivalsesongen er her fremdeles, og nå er det Pipfest sin runde i manesjen. Der jeg i går holdt på å renne bort i solsteken på OverOslo, har vi fått et slags ubestemmelig vær. Litt skyete, men fremdeles enormt klamt. Jeg går i grå T-skjorte for anledningen.

Men vær skal aldri ødelegge gleden av gode musikkopplevelser. Det pleier Pipfest å tilby. Denne kvelden skilter de med Tove Lo, Busta Rhymes og The 1975. Det må jo veie opp for elven av svette som renner etter meg?

Køene inn til området er tilsynelatende endeløse. Alle har bestemt seg for å komme samtidig, noe som gir mening siden det er en mer eller mindre helt vanlig torsdag. Jeg observerer en fyr kaste billetten sin på en velmenende frivillig etter å ha blitt henvist til feil kø.

Det er en varm dag.

Men når jeg kommer inn på området, er det til et lydspor av Tove Lo, som leverer et energisk sett. Ikke bare får vi artige hentydninger til «The Popcorn Song», det svenske popikonet gir oss også noen av sine største hits i en blanding av luftige tangenter og stålhard bass.

Dette er som laget for festival, og alle tanker om svette og sinne forsvinner raskt. Publikum danser langt bakover i radene. Rått!

Så er det legenden Busta Rhymes sin tur. DJ-en bruker vel lang tid på å lage russefest før Busta kommer på. Vi står en halvtime og hører på andres hits, inkludert Journey (!), før hovedpersonen gjør entré.

Og det skaper jo stemning. Men tenk hvis han spilte mer enn ett minutt av låter han har deltatt på, og om hypemannen ikke rappet mer enn ham? Delvis leverer han bra, men dette fremstår like mye som en karaokete pensjonsplan som en konsert. Publikum rapper vel omtrent like mye, på streng oppfordring.

Men vi er ikke ferdige! The 1975 er blitt kalt «verdens mest elskede og mest hatede band». En litt drøy påstand, men meningene er åpenbart delte om hvorvidt de lager god musikk. Personlig synes jeg den er ålreit, med en del låter jeg liker.

Bandet begynner kvelden med «Give Yourself a Try», som er en av disse. En åpner som fanger alles oppmerksomhet. De går over til et par poplåter som funker greit i sola, som omsider viser ansikt.

Fra et produksjonsperspektiv er det klart at kvartetten (som har med flere musikere live) leverer solid håndverk, designet for å fenge. Når mange av låtene har flere millioner strømminger, har de jo gjort et eller annet riktig. Og de bringer musikkgleden med seg til Sofienbergparken.

«Oh Caroline» skaper noe bevegelse, og blir møtt av entusiastiske tilrop. Frontfigur Matty Healy gir av seg selv og reduserer avstanden mellom artist og publikum, selv om han poserer med en svær vinflaske.

«I'm in Love with You» høster en solid runde applaus for et refreng som huker tak i sinnet, før «Love it if We Made It?» stiller spørsmålet «hva hvis ChatGPT skrev en poprocklåt?» Svaret er helt ok.

Og sånn er flere av låtene. De glir inn i hverandre, som en kladd av påtatt inderlighet. Det lyder jo helt greit, bare veldig hult.

Publikumsområdet begynner å tømmes. Jeg får en telefon fra noen venner jeg hang med tidligere. De dro, men jeg sitter her. Det er jobben min. Er The 1975 en øvelse i middelmådighet?

Kanskje, men de har noe gående for seg. Selv om mange velger å gå videre, står det en solid mengde mennesker igjen og ser ferdig konserten. De jubler for hver note de kjenner. Når «Sex» kommer mot slutten, er det nesten så jeg får igjen energien selv.

Dette er jo en fin låt, tenker jeg, og glemmer en time med kjedsomhet.