Bra toppnavn på en boomerfestival

Ny uke, ny festival. Denne gangen er det Over Oslo på fagre Grefsenkollen som lokker med løfter om solfylte omgivelser, nydelig utsikt og vakker musikk. En festival som over tid har rettet seg mer mot foreldregenerasjonen, både gjennom pris og profil.

Men som vanlig har de noen på plakaten som henvender seg litt mer til mitt alderssegment (tidlig i trettiårene), den første dagen med Highasakite som headliner.

Det føles som jeg skal smelte når jeg sitter på bussen på vei opp, men jeg overlever på mirakuløst vis. Og festivalområdet er usedvanlig innbydende med stekende sol og en myriade av grønnfarger.

Dette er livet.

Og ikke bare det. Jeg får oppleve Chris Holsten ha den groveste bassen i byen, en lyd som sikkert skjærer gjennom skogen og inn i bykjernen. Bare synd at den akkompagnerer såpass kjedelige låter. Det er åpenbart at Holsten har en del på hjertet, og han er for all del flink til å dele. Ropene fra scenen skaper stemning. Men å etterape generisk listepop er ikke et sjakktrekk. Allikevel, han har karismaen til å holde koken i varmen, og ærlig talt, han kan synge.

Hakket bedre er Metteson. Han jobber hardt for at «soundtracket til en Disney-film» skal bli en ekte sjanger og lykkes langt på vei. Han og bandet prøver ut et par nye låter og får det til å låte ganske fett fra scenen. Når han gir på med hard bass mot slutten av settet, ser jeg mange hoder nikke taktfast.

Metteson er ganske fet, i hvert fall hvis du synes «hakuna matata» er to besnærende ord.

Så er det tid for hovedretten. Mange har allerede samlet seg rundt de beste plassene i Grefsenkollens naturlige auditorium og er klar til å høre et av de sterkeste popbandene fra nyere norsk historie. Det har vært en del drama rundt hvem som eier merkevaren, og det er verdt en tanke, men bandet som stiller på Over Oslo, har åpenbart kontroll på musikken.

De starter bak et forheng med «Under the Same Sky». Et atmosfærisk åpningsnummer, før teppet bokstavelig talt faller på «I Just Moved Here» og viser et sultent band. De er her for å bevise at de fremdeles har noe å komme med, og klarer det glatt i løpet av de første sju minuttene.

Så flekker de opp «Since Last Wednesday» og viser styrken i katalogen. I løpet av kort tid leverer de mer enn de foregående bandene, rett og slett fordi de har mye å spille på.

Og de er ikke redde for å hente dype kutt fra lenger bak i katalogen. Etter «Keep it Alive» roer ned, får vi godbiter som «God Don't Leave Me» og «My Mind Is a Bad Neighbourhood» i all sin dansbare pryd. Det meste av fokus er rettet mot Ingrid Håvik som vokalist, og hun bærer scenen alene.

Allikevel savner jeg litt av det musikalske samspillet bandet hadde tidligere. Sånn har det vel blitt.

Låter som «Someone Who'll Get It», viser at Highasakite fremdeles har noe gående for seg. Dette er pop på høyt nivå, og det leveres med en selvsikkerhet som overbeviser. Men når de går inn i de hardeste electronicataktene, observerer jeg at en del publikummere begynner å bevege seg vekk fra konsertområdet.

Det er kanskje like mye på grunn av Over Oslos drøye åpningstider som selve musikken. Highasakite holder fremdeles på kjernen av de oppmøtte, som svelger alt de serverer. For etter en ekstatisk «Golden Ticket» kommer «Lover, Where Do You Live?» og viser at det fortsatt finnes noen hardcore fans.

Er dette like bra som da jeg så Highasakite i sin storhetstid? Nei. Men som et yngre innslag på en boomer-festival? Jo da.