Det lyder stort. Det lyder ærlig. Det lyder rått.

Det er en eim av klassisk Oslo-sommer i luften. Litt regn, litt sol. Piknik i Parken samler en broket forsamling tilskuere som alle har tidlig sommerferie eller fleksibilitet til å dra på festival på en torsdag.

Musikalsk er det sterkt. En drømmeverden for musikkelskere. Men henger det litt sløve publikumet med?

Vi begynner ettermiddagen forsiktig med Mari Boine, og vi blir sugd inn i hennes musikalske univers. Dette er imponerende for en rolig torsdagskveld. Joik og elektronika smelter sammen for en perfekt festivalgig. Kjempekult!

Så viser Ane Brun seg som en Norges store popartister. Her blir jeg blåst av banen. For en konsert hun leverer.

Likevel er det britiske Massive Attack og spesielt Metteson vi er her for i kveld, noe jeg merker med gang publikum samler seg og han setter i gang på den minste scenen.

Fyren har fått mye oppmerksomhet i det siste, og den er velfortjent. Eurovision gikk ikke så bra for oss i år, men Metteson bringer den riktige, fargerike stemningen inn på PiP-festen med et intenst nærvær på scenen.

Helt rått.

Bandet er passe bakpå, mens Metteson eier scenen med en svært aktiv tilstedeværelse. «Never Let Me Go» skaper stemning, mens Convince Me» bringer både dans og allsang til bordet.

Her samles de skravlete tilskuerne rundt en gyllen kalv av fengende pop, om du vil.

Det er et driv i det Metteson holder på med som øyeblikkelig fanger oss som ser på. En ektefølt intensitet som huker tak i oss, uten distanse.

Til og med de som gjemmer seg under trærne i frykt for regn, ser ut til å digge det de hører. Når «Naturally» siver ut over høyttalerne, kommer publikum på banen. Selv om jeg hører en del intetsigende samtaler i bakgrunnen, samler folket seg rundt de store refrengene.

En låt som «Heavier Than A Heart», med et litt fancy sceneshow med korist og to imponerende dansere, skaper jubel i det pratsomme publikumet. Her er Metteson god.

Kanskje vi skulle sendt ham til Eurovision neste år? Jeg vedder en rolig tier på at det kunne gått bra.

Måkene flyr sultent rundt mens tilskuerne gradvis girer seg mer opp. Det venter et festmåltid av glemte matrester til dem i kveld. Så kommer Mettesons «Waves» og befester synthpop-vibbene som holder tilskuerne fanget.

Det lyder stort. Det lyder ærlig. Det lyder rått.

«Last Resort» øker trykket med fete danserytmer. Det småvåte publikummet responderer greit, men kunne kanskje gitt litt ekstra? Småprat kan vi ha mellom slagene.

Konserten avsluttes med «Under Your Shirt». En drivende «banger» som mer eller mindre oppsummerer konserten. Svære popmelodier og masse scenenærvær. Her er Metteson i sitt rette element. Og for én gangs skyld er de oppmøtte stille og hører etter.

Metteson har et talent for å hente ut de store melodiene og skape en medrivende stemning. Det er nesten som om han skulle avsluttet kvelden istedenfor Massive Attack. Bare for å få et siste kick, liksom.

Vi har en håndfull artister i Norge som virkelig leverer live. Metteson er en av dem.