Et ekte ysteri på Aker brygge, den så vi ikke komme!

Vi er blitt godt vant med små ølbryggerier i Oslo, men by-ysterier er det ikke mange av. Og det ene som finnes, ligger på Aker brygge. Vi så ikke den komme, for å si det sånn.

Men nå er vi her på Winther, som altså er en kombinert pizzeria, matbutikk, ysteri og restaurant som bærer etternavnet til sjefen Siri Helen.

Restauranten er romslig og hyggelig, fordelt på to etasjer. Elegant og moderne innredning, med glassvinduer fra gulv til tak, lyse tremøbler, vakre lysekroner og detaljer i blått og hvitt. Men vi har fått plass i solen, på Winthers lille uteservering som ligger vis-à-vis Delikatessen og Latter.

– Måste ni kolla lite lengre? spør servitøren utålmodig da vi har bladd i menyen i et par minutter. Vi bestiller en flaske pinot grigio for å få tid til å studere litt mer.

Menyen er ikke helt opplagt å finne ut av, eller kanskje er det bare arkene som er litt tilfeldig satt inn i vår perm. Vi finner etter hvert ut at Winther byr på noen forretter, pasta, pizza og et par ulike trerettere. Deres hjemmelagde oster har en sentral plass i de fleste rettene – naturlig nok.

– Hva slags ost er stracchino? Jeg peker på pizzaen kalt Cristalli di neves ingrediensliste.

– Det er vanlig ost, svarer servitøren og går til neste bord. Hva nå han mener med det.

Jeg tar sjansen og bestiller pizzaen, den er jo Winthers bidrag til VM i pizza i år. I tillegg til den vanlige osten (som servitøren etter press kaller cheddar-aktig), skal den ha mozzarella og ricotta fra eget ysteri, foruten parmesan og blåmuggost.

Men først er det forretter, capresesalat og Hvaler-krabbe på toast. Salaten har for mye rucola etter vår smak, og den hjemmelagde mozzarellaen gir litt mye tyggemotstand, men urtedressingen er fantastisk.

– Nei, vi skulle holdt oss til ost, sier Willie og skraper krabbe av toasten.

Brødet er stekt i så mye smør at det drypper og blir altfor dominerende til det fine krabbekjøttet.

Krabben fra Oslo-skjærgården er kanskje også til salgs inne i butikken, der det virkelig bugner av godsaker. Vi tar en tur inn mens vi venter på hovedretten, og sultne som vi fortsatt er, frister omtrent alt: Her er delikatessedisken fylt med pasta, masse oster – både importert og egenlaget, enkeltperson-lasagne, italiensk nduja, pancetta og guanciale, små rynkete oliven, salte spanske mandler, svensk lakris. I frysedisken kan man plukke med seg villfanget kveite, små duer og vaktler. For å nevne noe.

Noe av det de gjerne kunne ha solgt, er det fine serviset sitt. Pizzatallerkenene er nydelige med blått mønster på hvit bunn. Pizzaene ser også lekre ut. Surdeigsbunnen er kjempegod, sprø og litt seig i kantene, med deilige svartsvidde flekker. Min «snøkrystall» ser litt kjedelig ut, de ulike ostene flyter i hverandre, men det smaker veldig godt. Parmesanchipsen gir nødvendig crunsj, men jeg skulle gjerne hatt litt av den rucolaen jeg ikke spiste til forrett også. Det blir ensformig med så mye ost.

Willies Puglia er bedre balansert – med pancetta, røkt mozzarella, brokkolini og strachiatella (mozzarella og fløte).

– Tomatsausen gjør den litt vel bløt, men den smaker skikkelig godt, selv om jeg ikke kjenner røksmaken, sier han.

– Uansett gir det pizzaen en ekstra dimensjon at osten er hjemmelaget, sier jeg. Vi spiser opp hver smitt og smule og er stappmette, men bestemmer oss likevel for å dele en Tiramisu til kaffen.

Og for en dessert! Laget med Winthers egen mascarpone, selvfølgelig, men alt er perfekt i dette rause stykket italiensk konditorkunst. Fløyelsmyk krem, saftige kjeks, rund kakao. Willie påstår han ikke har smakt maken siden han bodde i Italia for ganske lenge siden.

Det meste på Aker brygge er nokså generisk – kjederestauranter, standardmenyer, boksarkitektur. Det er både overraskende og gøy å oppleve noe så genuint og originalt som et ysteri midt i løypa.