Når kvaliteten spriker i alle retninger

«Italiensk eleganse inspirert av Milano.»

Sitatet over er hentet fra en e-post vi nylig fikk. Det skjer mye på Aker brygge for tiden. Denne våren har det dukket opp flere nye spisesteder på brygga. Et av dem heter Donna og – jeg siterer videre fra e-posten – «er et sted man kommer for kvaliteten, men blir værende for atmosfæren».

Jeg blir jo nysgjerrig.

Et lite frempek: Både kvalitet og atmosfære har noen skavanker.

Det første du både ser og hører, er en fontene plassert omtrent midt i de store lokalene. Det er både harry og kult. Jeg liker at de bare gønner på. De vil være noe eget – i alle fall i norsk forstand.

Alt av interiør er beige og lysebrunt. Spisefølget etterlyser noen grønne planter. De små bordlampene bidrar ikke nok til å lysne opp det mørke interiøret. Men så skjønner vi greia. For tidenes kontrast og oppkvikker er like levende som plantene vi etterlyste. Det er servitørene som har fått knæsjgrønne uniformer.

Vi begynner med italienske bobler. 1701 Franciacorta Brut Nature er en frisk med en hyggelig pris: 2,7 ganger polpris.

Det blir scampi fritti fra snackmenyen. Fine, spretne scampier og grønnsakstrimler med en panering som i stor grad har falt av. Med andre ord, scampien sitter, mens grønnsakene er blitt dvaske.

Vår hyggelige servitør anbefaler varmt artisjokkcarpaccio da vi ber om varianten med kjøtt. Tydelige anbefalinger stoler jeg alltid på. Men kanskje jeg må revurdere den vanen. En stor tallerken med iskalde skiver av artisjokkhjerter er ingen god start.

– Kommer den rett fra kjøleskapet, lurer venninnen min på.

Den største ulempen med iskald mat er at temperaturen demper smakene. Vi kjenner en antydning artisjokk, en antydning trøffel og en antydning frityr. Det hele blir også litt tørt. Det er for lite av sausen som skal binde ingrediensene sammen.

Det er flere av pastarettene som frister, men vi lander på den de har kalt Donnas Cacio e pepe. Tradisjonelt er dette en enkel pastarett der hovedingrediensene er ost (cacio) og pepper (pepe). Jeg er langt fra fremmed for nytolkninger av tradisjonelle retter. Samtidig er det ikke noen vits i å kalle en rett cacio e pepe hvis den er så langt unna originalen at man ikke kjenner den igjen. Det er tilfellet med Donnas variant.

Sausen er basert på en blanding av brunet smør, salvie og sitron. Både pepper og pecorino er det vi smaker minst av. Retten er også stor. Hadde jeg vært her for én rett og et glass, ville jeg blitt skuffet over hvor ensformig denne retten fremstår.

Heldigvis er vi tre til bords og har plukket ut litt av hvert fra menyen. Pizzaen blir en av kveldens beste retter. Pizzaene på Donna lages i romersk stil og har tynne, sprø bunner med god smak. Vi har valgt varianten som er toppet med løyrom og crème fraîche.

Løyrommet er sprøytet på slik at du får med litt i hver eneste bit. Sobert med dill og rødløk gjør at hovedingrediensen får skinne.

Entrecôten blir servert. Ved siden av er en skål med det jeg først tror er druer. Belysningen er ikke blitt bedre av at det mørkner ute. «Druene» viser seg å være bitte små bakte perlepoteter.

Entrecôten er skivet opp og servert oppå en krysning av pepper- og marsalasaus. En innertier av en rett der kjøttet er perfekt medium rått, akkurat slik vi ba om. Når saltmengden også er perfekt, og

baroloen

i glasset har noen år på baken, er det lite som kan ødelegge dette øyeblikket.

Jo, bortsett fra en mann ikledd åpen skjorte og rosa blazer som har begynt å snurre plater i et hjørne av lokalet. Men hallo, det skaper jo stemning. Og hvis jeg skal legge egne musikkpreferanser til side og heller finne frem min indre partyjente, må jeg si at stemningen sitter.

Det er tid for dessert, og vi går for den ultimate testen av en italiensk restaurant: tiramisu. Med superluftig mascarponekrem og fingerkjeks som er godt dynket i likør sitter den som et skudd.

Den andre desserten er derimot ikke like vellykket. Varm sjokoladekjeks med vaniljeis og kirsebær viser seg å være en skål med vaniljeis og kirsebær, pluss en liten ildfast form med en slags kjeks oppi. Den er tynn, utrolig søt og mangler egenskapene som en god kjeks bør ha: nemlig seighet og store biter sjokolade.

Nei, gå for tiramisu!

Donna er et fint valg på Aker brygge-stripen. Pizza og kjøtt er vinnerne. Men kvaliteten på flere av rettene varierer for mye.

Stemningen? Jo da, hvis du er partyjente eller partygutt, er det nok lett å bli værende i den beigebrune stolen.