En hyllest og en advarsel

Stedet har holdt det gående i over 20 år. Det ligger hardt arbeid og solid håndverk bak den kraftanstrengelsen. Jeg kan selv huske at jeg som barn hørte at voksne hadde vært i byen og spist på To rom og kjøkken.

Bare navnet i seg selv har en helt egen, klassisk klang. Som for å si «bare dette, intet mer, intet mindre». Det er slik man blir en institusjon.

Samtidig: Måltidet vi blir servert denne kvelden, føles som noe vi kunne fått for ti år siden. Om de skal holde ut 20 år til, må de fornye seg.

Vi blir anbefalt en vinpakke til vår femretters smaksmeny. Vi titter oss rundt på vår havn for kvelden. Det ser ikke ut som de har endret interiør siden åpningen. Det er noe distinkt tidlig 2000-talls over det hele, med store fotografier i svart-hvitt, teppegulv og grå designstoler.

Omgivelsene blir imidlertid fort glemt når vi får første rett. En luftig tartar med syltet shiitakesopp og en liten byge av osten høvding sverre. Det hele er toppet med et avgjørende element, nemlig tynne skiver av ristet brød. Denne bidrar til en knasende konsistens.

Knas er det også i neste servering, som er stedets signaturrett. Kamskjell fra Frøya med sellerikrem, persilleolje og tangchips. Dette er finesse. En nydelig, kremete saus med perfekt balanse mellom salt og syrlig glir ned. Kamskjellet tilfører sødme. Tangchipsen er en tilfredsstillende kontrast.

Til maten får vi en muscadet fra Jean Yves Bretaudeau. Denne har fin syre og en anstrøk av mineralitet, som går bra med sjømaten.

Likevel får vi ikke vite noe mer enn navnet og produsenten. Dette er gjennomgående for hele måltidet. Vår servitør sier ingenting om hvorfor de har valgt de ulike vinene eller hvordan de spiller sammen med rettene. Det er en tapt mulighet og gjør at vinpakken fremstår anonym.

Kvelden klimprer av gårde. Det er fin takt på mat og vin, selv om servicen er like personlig som en frisørtime på Cutters. Vi får grillet ørret i røkt blomkålsaus og brent purreolje. Retten reddes fra alminnelighet med noen få, syltede stikkelsbær. En syrefest! De svinger seg godt til den fete fisken.

Kveldens advarsel skal snart deles ut sammen med hovedretten. Men først skryt. Vi får en fantastisk råvare: lammeribbe. Ikke saltet og tørket som pinnekjøtt, men ferske og ultramøre. Kjøttet smelter i munnen.

Resten av serveringen består av et berg med mat. Både mørbrad av lam, rosenkål, grønnkål, potetstappe, tyttebærsaus, østerssopp og lammesaus. Tiden har løpt fra denne retten. Dette er en altfor stor hovedrett i en smaksmeny. Potetpureen og tyttebærsyltetøyet gjør at tankene går til Ikea. Grønnkålen er ikke sprø, men dvask.

Hvor er innovasjonslysten? Finessen? De kunne klart seg med de deilige ribbene og heller lagt inn arbeidet på å finjustere tilbehøret. To rom og kjøkken må passe seg for ikke å bli bakstreverske i sitt forsøk på å behage

hovedrettmafiaen

.

Desserten er heldigvis et smakfullt punktum. Vaniljekrem med limezest, marinerte solbær og solbæris. Det hele er toppet med sukrede og puffet bygg. Knas igjen!

Solbær er en nasjonalskatt. Et kompleks bær med tonnevis av fylde. Her kommer bæret virkelig til sin rett i de ulike formene. Vi kunne gjerne fått dobbelt så mye puffet bygg, da disse bidrar til et fint tygg blant alt det bløte.

To rom og kjøkken holder et høyt og presist nivå. Her har alle detaljer fått mye kjærlighet. Rettene er stort sett satt sammen med presisjon. De må likevel vokte seg for ikke å henfalle til utdaterte retter, for kjøkkenet er helt klart i stand til å servere nyvinninger.