Topp stemning, men ingen kulinarisk jubel hos Jubel

Nabolagsrestauranter er den nye vinen i mat-Oslo. Små serveringssteder med liten meny og nedpå stemning popper opp overalt. Adamstuen er intet unntak. I de gamle lokalene til den gamle Veterinærhøgskolen har Jubel flyttet inn.

Det er midt i uken og likevel stappfullt. Musikken er gøy, aktiviteten ved ølkranen høy. Her er unge og eldre. Tinder-dater, BI-gutter, eldre ektepar, jentegjenger og sofistikert voksen vinsipping i skjønn forening. Lokalet er lyst og hyggelig.

Vi klemmer oss inn på stolrekken ved baren.

– Vi er først og fremst en bar, altså! Men det er bare å bestille mat, sier servitøren da vi ber om matmeny. Vi registrerer forundret at nesten ingen i lokalet spiser.

Burde vi tatt hintet? Kanskje.

Akk, nei. Vi er sultne. Menyen er liten og ganske rimelig, delerettene ligger stort sett i underkant av 200 kroner. Vi er middagssultne og bestiller det meste, men dropper de litt brunsjaktige rettene som toast og dansk rugbrød.

Ristet brokkoli og tartar med brunet smørmajones (mmmm) kommer først.

Kjøttet i tartaren er grovt skåret og har fint tygg. Dessverre drukner kjøttbitene i mengder av smakløs majones. Kjøttet er knapt synlig under de tykke stripene av fet majo og den klassiske, nøttete smaken av brunet smør mangler.

Syltet rabarbra og pepperrot tilfører noe syre og sting, men langt ifra nok. Dermed blir retten tung og ubalansert.

Ristet brokkoli med mandler er heller ikke minneverdig. Å riste brokkoli er en kunst – grønnsaken blir ofte enten understekt eller brent. Jubels brokkoli har havnet midt i spagaten: Noen kvaster har brent stekeskorpe, andre er nesten rå.

Brokkolien skulle komme med syltet grønn tomat og pepperknoll fra Thorbjørnrud ysteri, en syrnet ferskost.

Vi får én kvart tomat på deling. Og vi hverken smaker eller ser noe til osten.

Allerede lenge før besøket har jeg sett at Jubel har løksuppe på menyen. Jippi! Jubels variant er riktignok en consommé – en klar suppe kokt lenge på kraft, ikke en klassisk løksuppe.

Gjort riktig: En delikat umamibombe. Men Jubels variant er hverken klar eller smaksrik. Suppen er brungrumsete i fargen og tynn på smak. Den ser rett og slett nitrist ut. I bunn av skålen svømmer en håndfull løkbiter.

Menyen lovet «gratinert chili cheese krutong» til suppen. Dette serveres som to ristede skiver brød med smeltet cheddar og minner mest om ostesmørbrødene jeg pleide å lage etter skolen som barn.

For all del – smeltet ost er digg og toastene tilfører sprøhet og smak, men de er faktisk såpass chili-sterke at de utkonkurrer den tamme suppen fullstendig.

Stemningen og lydnivået stiger. Gutta i kakibukser ved siden av oss mimrer om russetiden. Heldigvis stiger også nivået på maten.

Kaffemarinert slakterbiff er kveldens beste rett. Tynne skiver kjøtt serveres med romesco, en klassisk spansk paprika- og tomatsaus, ost fra Røros og sprø solsikkekjerner. Kjøttet er mørt og sausen sødmefull. Kaffemarinaden smaker vi lite til, men dette er et godt kjøp til 189 kroner.

Også helstekt smørtunge stekt på benet med tangsmør leverer, med saftig hvit fisk som flaker seg fint i deilig brunet smør. Retten koster 450 kroner, er beregnet for to og kommer med potet og sesongens grønnsaker.

Hadde tilbehøret funket, hadde dette vært en fulltreffer. Dessverre er det gørrkjedelig. Mer halvbrent og halvrå brokkoli er slengt i en skål med cherrytomater. Potetene har knapt et dryss salt og pepper. Dermed ender retten opp som en dyr skuffelse.

Ryktet skal ha det til at smørbrødene leverer. Kanskje vi burde gått for brødmat til middag. Vi er dessertsugne, men her finnes ingen søtsaker på menyen.

Heldigvis har vi hvit burgund i glasset, en rund og fruktig Chartron & Trébuchet Aligoté. Neste gang holder vi oss nok til det.