«Fedrelandet» er skamløs norgesreklame

Naturbildene i «Fedrelandet» er så smellvakre at man har lyst til å henge dem på veggen.

Eller å hoppe på et cruiseskip til Vestlandet for å se den uberørte naturen med egne øyne.

I filmen følger vi Margreth Olins 84 år gamle far på fotturer i Oldedalen i Nordfjord gjennom fire årstider. Hjemme i stua snakker han med kona om det gode samlivet de har hatt.

Fraværet av teknologi og andre mennesker er påfallende. På et tidspunkt ser vi 84-åringen stå helt alene på en mektig isbre. Et spektakulært foto. Ja visst. Men hvordan har den gamle mannen egentlig klart å komme seg opp på isbreen? Og hvorfor har han ikke noe sikringsutstyr på seg?

På rulleteksten fremgår det at fem breførere har deltatt i produksjonen av filmen. På Visit Norways hjemmeside (bedriften er en av filmens sponsorer) forteller Margreth Olin at «Under innspillingen var vi med en brefører inn i en blåisgrotte midt på vinteren. (...) Vi var der i timevis og filmet.»

Disse breførerne ser vi aldri noe til i filmen. I stedet etterlater den et inntrykk av at Olins far rusler rundt i nærområdet helt på egen hånd, sammen med datteren.

«Fedrelandet» fremstår som norgesreklame heller enn å gi et helt presist bilde av hvordan man ferdes i naturen.

Blant annet klippes det inn bilder av flotte norske villdyr, som en ørn i slow motion, en artig røyskatt og seks elger som løper majestetisk på snøen. Røyskatten kryssklippes med bilder av faren som går tur, men vi ser ham aldri i samme bilde som dyret, eller at han responderer på dyrelivet.

Den store historien (om naturen) og den lille historien (om faren) flyter ikke helt sammen i «Fedrelandet».

Jørgen Mykløen er en svært sympatisk kar, men hans betraktninger om naturen er ikke nyskapende. De er av typen: «Når du tar det med ro og ser deg rundt, får du en følelse av at du er liten i en stor verden».

Jeg stusser også på tekstplakaten i starten av filmen: «Vår første kjærlighet var naturen.» Hvem er det egentlig Margreth Olin snakker på vegne av her? Er det ikke like ofte foreldre, søsken, kosebamser eller kjæledyr som var vår første kjærlighet? Og er ikke naturen også en lunefull trussel?

Sterkest inntrykk gjør filmen midtveis. Da forteller faren at han fikk blindtarmsbetennelse som liten. Flere menn måtte bære ham i en kasse over fjellet til sykehuset. En strabasiøs og farefull ferd i uvær, som trolig påførte hans egen far kronisk bronkitt.

Vi får også se svart-hvite arkivbilder av raskatastrofer i området. Hele gårdsbruk ble feid på havet, familier ble utslettet på et øyeblikk.

Likevel snakkes det ikke i filmen om hva dagens klimaendringer kan bety for dem som bor i Olderdalen. Faren nevner kort at isbreen aldri har vært så liten som nå. Men det virker som om filmskaperen har berøringsangst for å diskutere konsekvenser av klimaendringer.

I stedet får vi denne typen sentimental betraktning fra Margreth Olin: fordi oldefaren hennes har plantet et grantre i fjellsiden, vil han alltid finnes der.

Filmfotograf Lars Erlend Tubaas Øymo («Rådebank») gir oss, som nevnt, praktfulle naturbilder. Sammen med Rebekka Karijords musikk og London Contemporary Orchestras tolkning av lyder i naturen, er det tidvis en storslått kinoopplevelse.

Klipperytmen blir etter hvert forutsigbar. Da den litt for lange epilogen kommer, får vi egentlig bare se mer av det vi allerede har sett. Det er nesten så jeg kunne ønsket meg en kortfilm, kun med naturbilder og musikken.

«Fedrelandet» er et polert glansbilde av regissørens foreldre og den unike naturen de er omgitt av. Det er vakkert og velment, men borer ikke dypt nok til at jeg blir bergtatt.