En perfekt uperfekt film

Franciska Eliassen (26) har fått en pangstart på filmkarrieren. Debutfilmen hennes hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno i fjor. Her vant den Junior Jury Award og fikk hederlig omtale.

Jeg håper norsk filmbransje vet å ta vare på talentet. Hennes budskap bør vi lytte til.

Det startet med en kortfilm kalt «Søster». Den lagde Eliassen da hun var 21 og gikk på Nordland kunst- og filmhøgskole i Lofoten.

«Den siste våren» er en bearbeidet versjon. Filmen er laget uten statlig støtte og under radaren til Norsk filminstitutt. Eliassens er uten tvil en særegen ny stemme i norsk film.

På et mikrobudsjett har hun skapt en film som skiller seg markant ut. Det er en uavhengig produksjon, men det er ikke et minus. De drømmeaktige sekvensene er kreative. Bildene og kostymene sendte tankene mine i retning av de fargerike musikkvideoene til Kate Bush.

Skandinavisk magisk realisme er en god beskrivelse på filmen hvor naturen har en stor rolle. Det kunstneriske får fritt spillerom, og regissøren har mye på hjertet.

På overflaten er det en historie om to forskjellige søstre. Det tilsynelatende enkle skjuler fascinerende mange lag.

I Lofoten treffer vi Eira (Keira LaHart) og hennes storesøster Vera (Ruby Dagnall). Storesøsteren er alt den stillfarne Eira ikke er. Vera er vill, rebelsk og utagerende. Hva skjuler seg bak hennes mer og mer ekstreme oppførsel?

Eira begynner å smuglese Veras dagbok. Hun vil ha svar. Det som åpner seg, er en verden av varmt glitter i det ene øyeblikket og mørk fortvilelse og raseri i det neste.

Via Veras mentale sammenbrudd fletter regissøren inn ikke bare mental helse, men også hvordan verdens kriser påvirker oss som mennesker. Spesielt klimatrusselen.

Eliassen vil formidle mye. På toppen troner tanker rundt klimakrisen. Hun vil også fortelle om hvordan Vera ikke føler seg hjemme i et A4-samfunn. Videre pirker hun borti hvordan vi fortsatt ikke vet å håndtere sterke kvinner.

Regissøren trekker inn paralleller til hekser og heksebrenning i fantasifulle og drømmeaktige sekvenser. Her er det lett å trekke noen paralleller til Itonje Søimer Guttormsens «Gritt» (2021). Den tar også for seg en grensesprengende kvinneskikkelse.

Ikke alt fungerer like godt. Mot slutten blir det for mye, og det brakte meg ut av handlingen. Det er kanskje meningen, men for meg er Eliassen på sitt aller beste som filmskaper når hun går nært inn på Eira og Vera.

Hun skildrer ikke forholdet mellom dem i en typisk realistisk setting for å lodde psykologisk dybde. I stedet bruker hun også her et fabulerende filmspråk hvor Lofotens natur på Gimsøya og Kabelvåg danner bakteppet. Det er i disse vakre sekvensene at søstrene blir levende.

Mye av rosen for at dette fungerer så bra som det gjør, går også til de to unge skuespillerne.

Ruby Dagnall får frem både råskapen og det sarte og sårbare i Vera. Dagnall fikk Amandaprisen for beste skuespiller for «Rosmari» i 2016. Etter noen mindre roller er det fint å ha henne tilbake i en hovedrolle.

Keira LaHart er et uskrevet blad for meg, men jeg mistenker at dette ikke blir hennes siste rolle. LaHart har tilstedeværelse og karisma som skinner gjennom hennes tolkning av den sindige Eira.

Med hjelp av LaHart og Dagnall presser «Den siste våren» seg ut av det konforme. Den eksistensielle angsten som sakte pipler ut og blir til et skrik, rørte meg mer enn jeg hadde trodd den skulle gjøre.

Filmen er langt fra perfekt, og den er røff i kantene. Men det er nettopp det uperfekte og råskapen som gjør budskapet mye sterkere enn en tradisjonell fortalt oppvekstskildring.

Filmen er oppfinnsom og har en vitalitet jeg av og til savner i norsk film. Det er en perfekt uperfekt film. Jeg håper du tar deg en tur på kino og støtter opp om norsk indiefilm.