Sterkt og kort om Shabana Rehman

Shabana Rehman er en ruvende skikkelse i moderne norsk historie. Det har jeg ikke innsett for alvor før nå, etter å ha sett denne nye dokumentarserien av Vegar Aase.

For de av oss som var jevnaldrende med Rehman, var hun der lenge som et konstant uromoment og korrektiv i norsk offentlighet. Vi vokste opp med henne og fikk våre holdninger endret på grunn av henne. Det er en myte at Rehman bare terget på seg muslimer.

Hun oppførte seg på en måte som også mange etnisk hvite nordmenn mente en ung kvinne med muslimsk bakgrunn ikke burde. Og hun var heller ikke helt spiselig for venstresiden.

Rehman var en annen type identitetspolitiker enn de vi ser i dag. Hun så ikke noe poeng i å avgrense og gjerde inne en identitet. Hennes egen identitet var et work in progress og en døråpner. «I contain multitudes», sang Bob Dylan, fritt etter poeten Walt Whitman. Det er en sang Rehman kunne ha stemt i.

Noe av dette berøres i dette nye portrettet av Rehman. Men det er ikke så mye plass til å gå i dybden av hva hun representerte. Det er først og fremst hennes aller siste kamp mot kreften som får mest plass i serien som til sammen har en langfilms lengde. Det er litt synd, selv om det er forståelig at det blir slik.

Regissøren Vegar Aase ble koblet på i 2017 for å følge Rehmans arbeid med organisasjonen Født Fri. Filmen har derfor en helt annen nærhet til denne tragiske siste fasen av hennes liv.

De to siste episodene (av fire) handler om å overvinne kreften og de beskyldningene som førte til at Født Fri mistet statsstøtte og ble slått konkurs.

Det er ikke overraskende blitt de beste episodene. Frem til da må Aase støtte seg mye på arkivmateriale. Det er gått 25 år siden Rehman debuterte som standupkomiker og ble kastet inn i offentlighetens ubarmhjertige lys. Å se arkivopptak med Rehman er litt som å få et gjensyn med ulike faser av sitt eget liv. Hvor var du da Shabana tok Mulla-løftet eller viste rumpa si i beste sendetid?

Dette er ingen nærgående dokumentar som stiller kritiske spørsmål ved hovedpersonens valg. Rehman er ofte så syk at hun ikke orker motstand. Ja, så svekket er hun at hun ikke er i stand til å komme på offensiven overfor den stormen som slo henne og Født Fri over ende.

I omtalen av serien antydes det at Rehman tar et oppgjør med beskyldningene. Men det stemmer ikke helt. For første gang kunne det nesten virke som hun mistet munn og mæle. Bare i ettertid, da hovedpersonen selv var gått bort, fikk vi se hvor urettferdig og ubalansert denne behandlingen var.

Rehman tok noen ukloke valg i sin ledelse av Født Fri, men å ta fra organisasjonen støtten var en fatal overreaksjon. Kanskje burde ikke Rehman ha ledet Født Fri uten et apparat rundt seg. Hun var ingen administrator. Hun var heller ikke komfortabel med rollen som talsperson, noe hun selv berører indirekte her.

Hun var altfor fascinert av menneskers komplekse og paradoksale natur, til å ville snakke på vegne av alle minoriteter – en tvilsom rolle det i hovedsak var vi som tildelte henne (hennes herlige latter over disse paradoksene er en ekstra bonus ved serien).

Hennes insistering på at ytringsfriheten må kunne tøyes langt, skulle gi henne noen utfordringer i den offentlige debatten. Da hun og Født Fri var med på å sette opp Stovnerrevyen, havnet hun på kant med blant annet Oslo SV fordi en av de hvite skuespillerne hadde på seg noe som lignet «blackface».

I serien får vi interessante gløtt fra backstage der en oppgitt Rehman må konstatere at mange av debattantene ikke hadde sett revyen. Den utskjelte sketsjen viste det motsatte av den opprinnelige intensjonen med «Blackface» – som var å holde narr av svarte. Men det hjalp lite.

Resten av serien viser sterke bilder av en stadig mer avmagret kvinne som kjemper med å holde motet oppe. Det gjør vondt å se. Selv om Aase legger fra seg kamera innen den aller siste dødskampen setter inn, gjør lidelsen noe med oss.

Den er krevende å se på og skaper noen ganger en avstand fordi vi beskytter oss. Men det er da Shabana selv griper inn med sin menneskelighet, slik hun ofte gjorde. Hei, det er fortsatt jeg som står her, sier hun da hun mottar Ossietzkyprisen. Jeg vet det er sjokkerende å se, men jeg er den samme.