«Eric» med Benedict Cumberbatch er årets serie-skuffelse

Det blir overraskende lite engasjerende når en forfyllet dukkemaker skal lete etter sin forsvunne sønn.

Til og med fjernkontrollen dirrer av spenning før jeg trykker på play på «Eric». Favorittskuespilleren Benedict Cumberbatch har gått hardt inn i hovedrollen. Serieskaper Abi Morgan sto bak den glimrende, men litt glemte serien «The Hour». Rollelisten er fylt opp av sterke navn som burde vært oftere på skjermen.

I tillegg er serien filmet i nabolaget mitt i New York. Som over snittet begeistret for TV-serier, er jeg ikke vanskeligere enn at det får opp pulsen litt ekstra.

Dessverre er også fallhøyden stor. Det smeller hardt når «Eric» faller.

Etter at jeg har bodd to år i New York, opplever jeg ikke «Eric» som urealistisk. Det føles nesten hverdagslig at en ruspsykotisk kunstner raver rundt i gatene med et to meter høyt imaginært pelsvesen. Slikt skjer nå bare.

New York er virkelig et annerledes sted. Og det var det i enda større grad på 80-tallet. Koko tilstander i gatene er tøytrådene serieskaper Abi Morgan bruker når hun vever et teppe av New York anno 1983.

Kunstneren er Vincent. Han spilles av Benedict Cumberbatch. Vincent er dukkemaker for et barneshow på TV. Han er også hard på flasken. Ellers er han også jevnt over usympatisk, og den selvdestruktive oppførselen unnskyldes kun av kunstnerisk briljans.

Da sønnen Edgar (9) forsvinner på skoleveien, eskalerer Vincents drikking. Som en Oscar-søkende Nicolas Cage i «Leaving Las Vegas», blir det vodka til alle måltider. Han snerrer mot alle som foreslår et glass eplejuice. Den eneste Vincent kan støtte seg til, er Eric.

Eric er et jovialt monster som Edgar tegnet før han forsvant. Den ekte Vincent og fantasibeistet Eric sjangler rundt i New Yorks gater på jakt etter Edgar. Den langt mer sindige moren Cassie deler ut flyveblader og forsøker å holde hjemmet samlet.

Den stilige og rolige politimannen Michael leter også. Han er svart, homofil og tidligere detektiv i sedelighetsavdelingen. Han representerer tre urettferdigheter som «Eric» forsøker å sette lys på: rasisme, homofobi og korrupsjon. Michaels hemmelige samboer har for sikkerhets skyld aids, i tilfelle vi skulle forledes til å tro at noen i serien opplever noen form for varig lykke. Tilløp til positive øyeblikk bremses av barnemishandling, politivold og misogyni. Gjerne samtidig.

Det er grim elendighet fra begynnelse til slutt. Den eneste karakteren med et hjerte av upusset gull er en grafittimalende gatevandrer i byens møkkete undergrunn. Det ellers så sjelelig skadeskutte galleriet presenteres i nyanser av grått. Vincents distanserte eiendomsmegler-pappa. Vincents kalde overklassemor. En feig politisjef. En pedodømt nattklubbeier og noen enda kjipere søppelkjørere fra Øst-Europa.

Gjennom alle disse karakterene forsøker «Eric» å skape en historie om desperasjon og håp i New Yorks 1983-gater. Med bare seks episoder blir det dessverre aldri tid til å forsøke å forstå disse figurene. Til og med Vincent, med all hans tid på skjermen, er lite utviklet.

Ja, Cumberbatch får sine fyllescener designet for å vinne priser, men de gangene man kommer nære ham, hopper handlingen videre. Om målet er å vise at Manhattan er et kaldt sted, er det vellykket. Spesielt mye fremdrift blir det derimot ikke av det.

Dermed begår også «Eric» en kardinalsynd: Serien forenkler forsvinningssaken. Edgars vei bort fra foreldrene forklares noenlunde, men det hele føles som en nødutgang for å få kabalen til å gå opp før huset lukkes.

Det er lommer av kvalitet i «Eric». Serien er et rufsete alternativ til den overdrevne pastellifiseringen av 80-tallet vi ofte får på skjerm. Musikkutvalget er utsøkt. McKinley Belcher III er tiltrekkende som en magnet i rollen som Michael. Hans stoiske ro, både under personlige og eksterne uroligheter, tilfører serien en følelse av emosjonell stabilitet og troverdighet.

De små innblikkene vi får i Vincents foreldres verden gjør meg sulten på flere scener fra de styrtrikes liv. Historiene fra den bedrøvelige sedelighetsavdelingen har samme effekt.

Likevel blir «Eric» en svak serie. Krimplottet engasjerer for lite. Karakterene er kunstig plassert som brikker på et skrivebord, ikke i en virkelighet. Fantasidyret Erics monologer blir pinlige når de psykologiserer Vincents nedadgående spiral.

Det som kunne vært en stor fabel fra møkkete New York, blir i stedet like enerverende som søppelet som samler seg i byens gater. Er dette årets skuffelse på TV-skjermen så langt? Helt klart.