Det blåser en frisk pizzabris over Oslo. Vi får liksom ikke nok av smeltet ost på flatt brød. Og nivået er høyt, mye er skikkelig bra.
Selv klarer jeg ikke slutte å tenke på løksuppepizzaen jeg spiste på ZZ Pizza for noen uker siden. Karamellisert løk redusert med oksehalekraft, 36 måneder gammel Gouda, røkt racletteost og timian. Mmmmm.
Nduja-pizzaen hos Vesuvio og pepperoni-pizzaen til Stykke har også brent seg fast. Det høye pizza-nivået gjør det ekstra spennende med nykommerne som Pizzeria Comunale på Teaterplassen på Grønland.
– Selger dere stykker, eller er det bare Peppes som driver med sånt, spør herremannen i døren.
– Nei, da må du til Mad Love, rett oppi gata her, svarer servitøren. Å heller sende ham dit, gjør han faktisk rett i.
Ubestemmelig saus
Det er 12 pizzaer på menyen. En av dem heter Umami. Den femte smak ved siden av surt, søtt, salt og bittert. Smaken av ultimat balanse. Klart vi må teste den.
Det er råvarer fra Indre Oslo Matforedling og Myhres Matsopp på flere av pizzaene. Det lover bra. Umami-pizzaen er toppet med mozzarella, trøffelsalami, shiitake, umamisaus, trøffelolje og spinat.
Gjort riktig kan dette treffe blink. Her blir det skivebom.
Foto: Ronja Sagstuen Larsen
Ost, salami og understekt sopp er gjemt under masse rå spinat. Og på toppen: en gusjebrun, tykk og ubestemmelig saus. Er det balsamico?
Nei. Det er umami-saus. Den tar helt over smaksbildet og smaker mest salt og ikke særlig godt.
At pizzaen i tillegg består av nesten 50 prosent hard skorpe og koster like mye som de beste pizzaene hos ZZ og Mad Love rett borti høgget, hjelper lite.
Umami-pizzaen er en skivebom. Sausen på toppen er for salt. Foto: Maria T. Pettrém
Farlig fristende å spise seg mett på
Lokalet er uformelt, men pregløst og litt rart? Rød vegg, svart tak, gitar, krukker, tallerkener og en dyreskalle på veggen. Rødrutete plastduker. Retrostoler og kurvstoler i plast i skjønn forening.
Men de skal ha plusspoeng for uteservering med kveldssol!
Foto: Ronja Sagstuen Larsen
Det beste hos Comunale er snacksen: «focaccia». Den serveres i samme stil som hos Girotondo – lune, myke pizzaskorper med et dryss havsalt, urter og aioli.
Focaccia serveres som lune pizzaskorper med havsalt og urter. Foto: Maria T. Pettrém
Vi hadde håpet å komplementere brødet med oliven. Dessverre kommer oliven først på bordet etter gjentatt masing og halvspist hovedrett.
For servicen er veldig vennlig, men innmari glemsk. Vi må flere ganger minne servitøren om hva vi har bestilt, til tross for at vi er nesten de eneste gjestene i lokalet.
Pizzaene hos Pizzeria Comunale på Teaterplassen er helt middelmådige. Foto: Ronja Sagstuen Larsen
Skuffende tiramisu
Pizzafesten fortsetter med Siciliana, Habaduja og Salsiccia. Begge de førstnevnte er helt ålreite pizzaer.
Tomatsausen er smakfull. Semitørkede tomater og bøffelmozzarella på Sicilana er sødmefullt og deilig fettete.
Habaduja, med en norsk nduja, er full av smak og har akkurat passe sting. Trygge valg om du sitter på Oslo Mekaniske Verksted tvers over plassen og blir pizza-fysen.
Men Salsiccia-pizzaen halter. Pølsen fra Indre Oslo Matforedling er god. Resten er kjipt. Den smaker lite, mangler både salt og syre. Soppen er understekt, bunnen bløt og nesten vannete.
Nok pizza nå. På dessertmenyen finnes kun det beste jeg vet: tiramisu. Flaks! Eller?
Comunales variant er dessverre blant de tristeste jeg har spist.
Foto: Maria T. Pettrém
Mascarponekrem skal være fluffy, luftig og kremete. Her klamrer rennende og nesten skilt krem seg så vidt fast i tre tørre fingerkjeks.
Det smaker middelmådig. Akkurat som store deler av dette måltidet.
FAKTA
Pizzeria Comunale
Hva vi spiste: Focaccia med hvitløksmajones (65 kr). Pizzaer: Umami (245 kr), Siciliana (220 kr), Habaduja (245 kr), Salsiccia (245 kr). Tiramisu (125 kr).
Hvem passer det for: Små vennegrupper og par.
Rullestolvennlig: Ja.
Vegetarretter: Ja
Lydnivå: Behagelig.
Innsidetips: Bestill focaccia!
