Byens nye pizzasted gjør noe vi har savnet

Husker du da du teipet opp bilder på rommet ditt som ungdom? Bildene hang litt skrått for å gi en urban og kul look. Å stige inn i Frogners nye pizzasjappe gir litt samme følelse. Du ser jo hva de har kalt den i den gule boksen over her.

De sikter mot kulhet, men er det kult? Enda viktigere her: Er maten og stemningen verdt turen?

Det er guttastemning som møter oss. Erfarne restaurantfolk som for eksempel selveste Jimmy fra Jimmy’s på Grünerløkka står bak Bronx. Likevel får man mer vibber av at en guttegjeng har åpnet restaurant for første gang. Vi har bestilt bord, sier navnet vårt og får beskjed om at bordet straks er klart. Både ett og to og tre par kommer etter oss og blir fort plassert ved sine bord, mens vi står trøkt inn mot veggen i det smale inngangspartiet.

Jeg ser lengtende mot ølkranen og tynne, lange ølglass som henger over den. Jeg må drikke øl av et sånt! Det viser seg at det vil ta tid. Og når vi først får sitte, er det på høye barkrakker mot en benk montert på veggen. Ikke for alle. Dette burde de informert om da vi bestilte bordet.

Mens kjernemuskulaturen jobber, tenker jeg at Aas fatøl er den beste versjonen av seg selv i et tynt og langt glass. Vi bestiller også husets utvalgte oster og spekemat.

150 kroner pr. person gir nok av speket og salt kos. Pecorino med trøfler, fransk landsalami, morkelpaté, comté lagret i 18 måneder, spanske oliven, pancetta, iberico chorizo og brød. Et kult og raust utvalg.

Bronx oppleves som en mellomting av pizzasted og vinbar. Vinlisten er på noen sider, utvalget er kult og kuratert. Hovedvekten er på gode produsenter fra Italia og Frankrike, blant annet flere baroloer med en del år på baken, men også riesling fra ettertraktede Keller, mye til 2,5 ganger prisen på Polet.

Det er syv pizzaer å velge mellom. Det spenner fra margherita til «fish and chips», som av en eller annen grunn er navnet på pizzaen med kalix løyrom, potet og pancetta.

Vi har av eller annen grunn valgt to sterke pizzaer. Kanskje hadde vi et underbevisst behov for å bli elektrosjokket tilbake til virkeligheten etter en lang sommer. Uansett, hyppige vannpauser venter oss.

Bronx lager porsjonspizzaer med luftig og sprø bunn. Pico de gallo tar navnet fra den mexicanske salsaen med finkuttet tomat, rødløk, koriander og lime. De nevnte vannpausene skyldes nduja, som det er klattet på rikelige mengder av. En smaksbombe av en pizza. Jeg liker at de har en hvit saus på denne. De ferske tomatene og chilien fungerer godt med et kremet element. Masse finraspet parmesan runder også av de friske og fyrige smakene og gir umami i hver eneste bit.

Do we have a beef? heter den andre pizzaen. Også denne med hvit saus, toppet med skiver av indrefilet av okse og masse pickles (både sylteagurk og jalapeño).

Bronx skiller seg ut når det gjelder mengde og fordeling av topping. Det er ingen vilkårlig dryssing av ting. Her sørger de for at hver eneste munnfull kommer med nærmest samtlige av pizzaens ingredienser – noe jeg ofte savner andre pizzasteder.

Senere drar jeg tilbake for å sjekke ut et par av de mildere pizzaene. Margheritaen er nok et eksempel på at de er opptatt av at toppingen er godt fordelt. Her er det nok basilikumblader til hver eneste bit, ikke bare et par stykker for syns skyld. Igjen er bunnen sprø uten å være for tynn. Du smaker den saftige deigen.

Det blir også et glass hvit burgund og løyrompizza denne ettermiddagen. En herlig surf ’n turf med fete skiver av pancetta, tynne og møre potetskiver og rikelig med løyrom og dill. Pancetta og løyrom viser seg å være som skapt for hverandre.

Det varierer hva de har av dessert på Bronx. I dag er det tiramisu. Heldigvis. Alle tiramisu-elskere, løp! Denne er laget i en stor form, og vi har fått en raus klump med fyldig og luftig mascarponekrem, masse kakao og fingerkjeks med et deilig sting.

Bronx leverer. Både på bra mat og den deilige vinbarstemningen mange av oss ofte søker. Kult? Ja. Smakfullt? Ja. Toppingen skal smakes, ikke bare se fin ut.