Enkelt og godt

De siste årene har vi kunne meske oss i ramen av høy kvalitet i Oslo. Koie har fôret oss med hjemmelagde nudler og kompleks kraft i flere variangter. Hrimnir har overrasket med moderne tolkninger av klassikere, og Jizo har løftet lunsjen til nye høyder.

Hver gang vi roper høyt om disse stedene, får vi beskjed om å komme oss til Sapporo på Vulkan, som tross alt åpnet før de tre nevnte ramenstedene.

Noen går så langt som å kalle det byens beste ramensted.

Så mens Oslo ble vasket ren av 19 mm regn, anså jeg det som den perfekte dagen å ta turen. Få retter varmer og trøster som en skål nudler i kraft.

Jeg ble riktignok både mett, varm og litt gladere, men noe manglet.

På nettsidene kan vi lese at innehaveren har jobbet på steder som Bagatelle og Bristol. Han har visst også vært kjøkkensjef på Slottet.

Det er lite rojalt over lokalene på Vulkan. Dette er i praksis et slags kjøpesenter med noen serveringssteder, et par matbutikker og en barbersjappe. Kontrasten til Slottet forsterkes av at kokken gjør alt alene. Fra kokkelering til servering og rydding av bordene. Selve bestillingen gjøres riktignok med telefonen.

På Sapporo er det plass til mange. Stoler og bord er sentrert rundt et stort kjøkken der man ser kokken røre i gryter, kutte opp vårløk og alt annet som må til. Man kan også sitte på barkrakker og slurpe i seg nudler, litt som i Japan. Litt.

Vi slår oss ned. Det er lunsjtider, så drikken blir alkoholfri. Men jeg noterer meg at vi kan få Kirin fra tappekran, Sapporo-øl og fire typer sake.

Med fire rundt bordet får vi smakt fire forskjellige ramen. Vi bestiller også gyoza, altså stekte og dampede dumplings.

Gyozaen er fylt med kyllingkjøttdeig. Fyllet er kompakt, og deigen rundt er for seig. Nei, det er nok ramen som gjelder her.

Shoyu ramen er en suppe med klar, kjøttbasert kraft. Den har noe dybde, men jeg skulle gjerne kjent mer umami fra kjøttet. Den er toppet med en tynn skive svineribbe som har fått noen sekunder i stekepannen. Resultatet er en sprø og smakfull kjøttbit som også er noe tørr.

Et bløtkokt og marinert egg følger med i alle variantene. Dessverre har egget fått for lite tid i marinaden og smaker dermed bare som kokt egg.

Wagyu ramen har også den klare, behagelige kraften. Her er svineribben byttet ut med saftig wagyukjøtt. Denne koster omtrent en femtilapp mer enn de andre, men det er den verdt. Kjøttet smelter på tungen, og de få bitene der man både får kjøtt og suppe, er herlige.

De er utsolgt for en av de mest fristende rettene: «Katsu carry ramen».

Kokken, som også er servitør, anbefaler at vi heller tar Zangi ramen toppet med stekt kylling. Kjøttet er saftig, og det sprø skinnet trekker opp. Selve suppen er derimot mild, selv om den har hakket mer sting enn shoyu- og wagyu-variantene.

Favoritten er den som sparker mest fra seg. Spicy ramen har både sødme og trøkk. Også denne er toppet med stekt svineribbe og egg som er marinert for kort.

Få elementer. Helt enkelt. Sapporo er et kurant sted for en varmende lunsj eller kjapp middag på vei et sted. Byens beste ramen er det ikke.