Hon San er en stor turistfelle

– Ikke godt å si hva dette kjøttet er, sier min kjøttsultne kompis.

Vi sitter på Hon San, en kinesisk restaurant rett ved Stortinget som har holdt det gående helt siden 1989.

Lokalet er bemerkelsesverdig. Først går man langs en smal, flislagt «elv» med svømmende fisker. Deretter krysser man over en bro før man ankommer det todelte restaurantlokalet.

Her dominerer plastblomster, fargerike vaser, diskokuler, julepynt, et stort VIP-rom, vinskap med skarpt lys. Bord og møbler bærer preg av slitasje. grelt lys og generelt slitte bord og møbler. Dette er et gjensyn med 70- og 80-tallet slik Are Kalvø beskriver det i boken «Våre venner kinesarane».

Restaurantens overlevelse skyldes i stor grad deres asiatiske buffet. «Biggest selection of asian buffet in Norway» står det utenfor.

For 365 kroner kan man spise så mye man vil. En slags forhistorisk Sabrura-variant i stusslige omgivelser.

I likhet med lokalene, er også vinlisten bemerkelsesverdig. Første side er intetsigende med oppføringer som «Barbera red Italy» og «Chianti red Italy» uten informasjon om årgang eller produsent.

Vinene varierer fra 550 til 950 kroner. Overraskende nok lister neste side opp superdyre, ikoniske viner som Vosne Romanee Genevrieres 2012 Dom. Leory til 29.000 kroner flasken. Hvorfor har de egentlig superdyre viner på dette stedet?

På hjemmesiden til Hon San finner vi svaret. «Vi tilbyr en innholdsrik vinliste der våre gjester kan finne eksempler på de beste vinene i verden. Dim Sum og retter fra Kanton-provinsen har de nødvendige elegantene som passer perfekt til disse eksklusive vinene».

Ja, ja. Det er jo mulig at rike turister sørger for at vinene blir drukket opp.

Vi velger bort buffeten denne kvelden og prøver heller ut noen av husets spesialiteter. Det blir ikke noe Ch. Petrus til 29.000 kroner, men to kalde Ringnes-øl som koster 120 kroner for 0,4 liter.

Måltidet starter lovende. Vårrullene er glovarme og knasende sprø, men innholdet skuffer. Det som skal være andekjøtt er knapt merkbart. En svært syrlig soyasaus gjør ikke dette bedre.

Et afternoon tea-lignende sett med diverse dumplings følger. Noen biter er akseptable, særlig en samosa med fin karrismak.

Servitøren setter frem fire ulike dipper uten forklaring på hva som passer til de ulike bitene. En kyllingpai smaker svakt av ost, mens dumplingene er deigete og tørre i kantene. Char siu bao – en kantonesisk klassiker – er fylt med barbecue-stekt svinekjøtt som mangler smak.

Hon San ser ut til å tiltrekke seg studenter, turister og skilte fedre med barn. Beliggenheten nær Karl Johans gate og flere hoteller forklarer kanskje gjestenes tilstedeværelse, for det kan ikke være maten som lokker. Også hovedrettene skuffer.

Crispy lammeribbe mangler både sprøhet og lammesmak. Bruskbiter må plukkes ut, og kjøttet er tørt med en merkelig kryddersmak. Den svarte riseddiken, Chinkiang vinegar, har fin umamismak og lett sødme, men harmonerer dårlig sammen med kjøttbitene.

Grønnsakene består av billige råvarer som rødløk og paprika. Risen er steinhard og klumpete. En syrlig salat er det eneste lyspunktet, men 295 kroner for dette er urimelig.

Den andre hovedretten – som servitøren advarte om at var sterk – mangler helt chili. Ja, den er faktisk totalt fraværende. Biffbitene er smakløse og kunne like gjerne vært kylling eller annet kjøtt.

Det positive er vinanbefalingen som står i menyen. Der foreslås det riesling til denne retten.

Hon San prioriterer kvantitet over kvalitet. Her får du vomfyll i triste omgivelser.