På sporet av Oslo-patriotismen

Men først må vi begynne et helt annet sted: En spissformulert bergensviter har akkurat skjenket seg en akevitt og satt seg ned for å formulere noen ord om Oslo. Det er sent en fredag kveld når han svarer på Aftenpostens henvendelse.

Hvorfor Oslo ikke har en samlende og felles byidentitet, slik som uforlignelige Bergen, spør han.

Slik lyder de første ordene til historieprofessor, forfatter og bergenser Morten Hammerborg, tilbakelent i godstolen blant de syv fjell.

Men etter han er ferdig med å presentere hele sitt lange argument for det unike, annerledes og stolte ved Bergen, sier han:

– Noe er i ferd med å endre seg i Oslo. I lang tid har Oslos offentlighet vært helt usentimental i sitt forhold til byen. Det er «Marka», ikke byrommet man har hyllet.

Ovenfor byen har Oslo-folket heller unnskyldt byen for å være «stygg».

– Tonen har også vært en slags kald arroganse og forakt for ikke-Oslo.

Lokalpatriotisme er blitt sett på som «infantilt».

– Men de siste 10–20 årene har jeg sett tegn til et nytt språk, en nyvunnet stolthet.

Og slik fikk en bergenser æren av å åpne ballet på dette lille eventyret: En jakt på den felles Oslo-patriotismen ... og om den egentlig finnes.

Har bergenseren et poeng? Har han rett i noe av det han sier?

Kanskje har han blitt mildere med årene. Dette er tross alt mannen som kalte den britiske miljøvernministeren for «den største drittsekk jeg i mitt liv har truffet», og som har sagt ting om Anniken Huitfeldt som vi ikke trenger å gå inn på nå.

Men Hammerborg slipper billig unna.

– Jo, det er nok riktig det, vet du. Det er nok riktig, det.

Og så fortsetter han, rørleggeren som ble statsråd i sin tid:

– Nei, Oslo-befolkningen er nok blitt en liten mikstur etter hvert, ja.

– Befolkningen er så sammensatt at den har sine aner alle andre steder, hvor Oslo bare blir bosted. Ikke et sted hvor folk er fra på ordentlig, for å si det sånn.

Patriotismen er fragmentert, ikke kompakt som i mange andre byer.

Forrige gang han selv hadde en skikkelig, skikkelig Oslo-følelse var i 1952.

Da han solgte pølser på gamle Bislett under vinter-OL.

– Det var før vi hadde fått ketchup, sier Jens Stoltenbergs gamle sjef. Mattilsynet hadde puttet «dødninghoder» utenfor om det var i dag, legger han til.

Åh gud! Om ikke denne reportasjen tar en krass vending, får vi hele Oslo på nakken. Eller i hvert fall hver bydel.

– Kjør oss til Vålerenga, beordres det fra baksetet!

Dagens taxisjåfør er ikke valgt ut ved tilfeldighet.

Hun er en av de største ringrevene på byens veier. Hun kjenner hver bakgate som sin egen bukselomme, og hvor folk bor? Hun har kjørt de fleste.

Morten Harket? Flere ganger. Wenche Foss? Klart det, de var på hils! Alle tiders Oslo-sanger, Lillebjørn Nilsen? Selvsagt.

Spørsmålet er vel heller hvem hun ikke har kjørt.

På Vålerenga har vi avtalt å møte en av fotballklubbens supportere. Blant de små, sjarmerende og fargerike husene, står Ole Kristian Sandvik. Over oss ruver Vålerenga Kirke, det første Sandvik tar opp når han blir spurt om Oslo-patriotisme.

Den er selve symbolet for et større fellesskap. Og ifølge Sandvik, rommer den langt mer enn bare området vi står i.

Sandvik er en Oslo-Oslo type fyr. En type som forarger seg over at det er satt opp lys, zebrafelt og skilt i Grensen. Hva slags tullete bygdeopplegg er det! Oslo-folk trenger ikke slikt for å krysse en vei!

I den bygden de kaller Bergen, derimot, der har de nok bruk for den slags. For Sandvik og resten av Vålerengas supporterskare, er de tross alt bare bønder.

– Bergen har sin greie, men de er mye mindre. Siden 2000 har Oslo vokst med nesten like mange innbyggere som Bergen har i dag, påpeker han bredbeint.

Sandvik er ikke liten på det, og sammenligner heller Oslo med New York.

– Der er folk stolte av å være fra Brooklyn, men også fra New York. Det er flere lag. Slik er det her i Oslo også. Du er fra Holmlia, Trosterud, Alna, Søndre Nordstrand og Gamle Oslo. Og i tillegg er du fra Oslo.

Han gjentar mantraet om Oslo «som verdens minste storby».

– Og akkurat hva som er mest oslosk er ikke så viktig. For det som lager Oslo, er helheten. Det er ikke hver enkelt del for seg, men summen av alt.

– Nei. Oslo-folk ser utover. Man er for stor til å bry seg.

Ikke bare er man for stor til å bry seg, skal vi tro Sandvik, men om de først skulle bry seg får de kjeft uansett.

– Man blir møtt med at det er «Oslo-arroganse» hver gang man snakker positivt om Oslo. Uansett hva man sier. I alle arenaer. «Å, du er fra Oslo og tror du vet bedre enn oss fra distriktet».

Da lærer man seg å holde kjeft. I hvert fall nesten.

– For når man er størst, og når man er best ...

– Ja? Alle vil jo flytte til Oslo, så vi må jo være best?

Tilbake i bilen setter vi kursen mot en litt annen type representant for byen. Fra den kry fotballmannen til den intellektuelle forfatteren.

Til Grünerløkka, sjåfør!

Der møter vi den kritikerroste forfatteren Lotta Elstad. De siste årene har hun blitt særlig kjent for sine romaner om Oslo på 1920-tallet. Hvor Oslo hun er?

Vel ... på barneskolen fikk hun i oppgave å holde et foredrag om en norsk by som ikke var Oslo. Hun kunne ingen.

Og om hun er patriot? Selvfølgelig.

Elstad tror patriotismen først blomstrer når Oslo blir kritisert. Når Oslo angripes med de mest nedrige midlene, du vet: dette med at det bare er rikinger, at det bare er papirflyttere, frisører som klipper hverandre og hele den tralten der. Først da pipler Oslo-patriotismen frem!

– Det skjer idet vi blir redusert til en sjablong. Du kjenner nyansene når du bor her, og da blir du irritert når det kommer klisjéfylt kritikk om «maktsentrumet».

Men noe har skjedd de siste årene, vedgår hun. Den røffere og mer rufsete «Pelle og Proffen-byen» Oslo er erstattet av en mer turistvennlig og kulere by.

Kanskje det har vært med på å bygge en ny form for patriotisme?

Turistene kommer av så mange grunner nå om dagen. Munchmuseet, Holmenkollen, Frognerparken eller Slottet. Andre kommer for å se et Huset på Vestkanten, en av hovedkarakterene i Joachim Triers internasjonale filmbragd. Et Oscar-vinnende Frogner-hus.

Oslo har kanskje ikke blitt satt mer på kartet siden «Leppa fra Grorud» serverte pølser uten ketchup på Bislett Stadion tilbake i 1952.

Noen kommer kanskje også for mannen som bor der. Mens vi cruiser forbi, rusler han rundt i hagen og vanner sine blomster. Hvilke nålevende musikere er mer Oslo enn Lars Lillo-Stenberg? Hvilke nålevende kunstnere har bidratt mer til Oslo-patriotismen?

Eller kanskje er han mest for vestkanten? Vi setter kursen ut av byen. Det finnes vestkantdamer som sitter på hit, men ikke lenger, forteller vår sjåfør mens vi passerer Kiellands plass. Vi skal mye lenger.

Er ikke det nye øst-vest-skillet i Oslo egentlig blitt et sentrum-periferi-skille?

I så fall er vi til slutt kommet til den ekte-ekte østen når vi svinger inn mellom blokkene på Ellingsrud i Groruddalen. Der møter vi Jonas.

Jonas fra Ellingsrud. Dernest: Jonas fra Oslo.

Artist Jonas Benyoub har en dårlig skjult stolthet over hvor han vokste opp. De siste årene har han flyttet noen hundre meter, fra én blokk til en annen.

– For meg starter patriotismen der det er nærmest, som er her. Ellingsrud er starten på Oslo for meg.

Det var her han lærte fellesskap, forteller han.

– Å backe hverandre, uavhengig av religion, tro, farge og utseende.

Når han skal beskrive hva det er som ligger i kjernen av hans Oslo-patriotisme, trekker han frem en sang de pleide å synge på Ellingsrud.

Én setning har han aldri glemt.

– Det at vi er forskjellige, tar vi som seier og ikke tap, synger han.

Det fikk de indoktrinert. Her skulle det ikke være «noe piss». Alle er like. Det er det Oslo handler om også, forteller han.

– Næh, vi slapper av.

Ja, for trenger Oslo egentlig denne patriotismen?

Siste stopp blir Oslos selverklærte bydoktor, hva nå enn det betyr. Landets første selverklærte urbanist! Mannen veldig mange tenker på, når de tenker på Oslos store forsvarer.

– Den type patriotismen er ekstremt provinsiell!

Vi må huske at det kun er 50 prosent av de som bor i Oslo, som er født her, maner mannen som i løpet av livet har beveget seg fra Bogerud til Montebello.

– Da kan ikke identiteten vår være knyttet til blod, røtter og gamle steiner, som i Bergen. Den må være knyttet til verdier.

En by uten fremmede, er tross alt ikke en by, messes det. Det er en bygd eller en provins.

– Det er mange som sier at vi ikke har en sterk byidentitet, men vi har veldig mange sterke bydelsidentiteter.

Likevel kommer nok aldri identiteten til å være like kraftfull som den i Bergen – med mindre Oslo plutselig skulle slutte å være hovedstad.

For som bergensprofessoren Morten Hammerborg sier: Det er tross alt Oslo som skaper Bergen. Vestlandsbyens identitet etter 1814 er skapt i motsetning til hovedstaden. Eller for å si det litt annerledes: Oslo er Bergens viktigste by.

Men forfatter Georg Johannesen sier det som oftest best, mener Hammerborg og siterer:

«Bergens historie handler om 200 år med jevn tilbakegang – kun avbrutt av enkelte katastrofer.»

– Der har du en snarvei inn i bergensernes psyke – et stolt, evig fornærmet og lystig fellesskap som henter sin storhet fra det byen en gang var.

Mens en snarvei inn i Oslos psyke og patriotisme? Den ser ut til å være noe sånt som:

Vi er størst, best og alle vil flytte hit. Og velkomne er de!