Utrolig at Renaa vil ha navnet sitt på denne restauranten

Det er mye som går galt i manesjen på Sirkus Renaa denne kvelden. Vi har fått vindusplass og bestemmer oss for å dele litt ulike retter.

Sven Erik Renaa er et stort navn i Restaurant-Norge. Restaurant Re-Naa i Stavanger har tre stjerner i Michelin-guiden. Han og kona Torill Renaa etablerte i sin tid Sirkus Renaa som et mer nedpå konsept med pizza og pasta.

Det ble i fjor solgt til Campass Group, et internasjonalt selskap som driver restauranter og kantiner. I år har de utvidet med tre filialer i Oslo i tillegg til de tre i Stavanger. Sven Erik og Torill Renaa er fortsatt med som konseptutviklere.

En diger pizzaovn ruver bak i lokalet, så vi må ha en pizza diavola. Tortellini med gresskar er en av mine favorittretter nå om høsten, så den havner også på blokken. Vi drister oss til også å bestille lasagne og entrecôte. Vi er tre stykker som ber om å få dele hovedrettene.

Om litt sitter vi med hver vår drink og gleder oss til mat. Lokalet er jo festlig, med mye farger og gigantiske lamper. Uheldigvis befinner det seg et grusomt, falskt oliventre midt i lokalet. Det skulle aldri hatt livets rett. Kampen mot plastplanter fortsetter.

Maten serveres en halvtime etter at vi satte oss ned. All maten. Vi får fire retter plantet på bordet og et kjekt «si fra om det er noe mer», før servitøren piler av gårde. Ikke et ord om råvarene eller rettene.

Vi gyver løs på pastaen først, da den virker mest tidskritisk. De gresskarfylte pastaputene kommer med en smørsaus som knapt har rukket å smelte. I denne retten er det mye deiligere om smøret får litt god tid i pannen slik at det brunes sammen med salvien. Pastaen er også overkokt.

Pizzaen er tam, her skulle vi gjerne hatt et chilispark eller tre til.

Lasagne kan være en stor glede å få på restaurant, da retten krever mye tid for å bli god. Her tar kjøttdeigen altfor stor oppmerksomhet, og vi smaker ikke noe til hverken den tomatbaserte sausen eller béchamelsausen.

De skal likevel ha honnør for at det er så mange lag i lasagnen. Det gjør jo at det faktisk blir en pastarett.

Drinkene er forlengst drukket opp, og det haster med å få noe rødvin på bordet. Ja, litt fyldig kan vi ta den i kveld. Jeg prøver gjentatte ganger å få øyekontakt med noen av de tre servitørene som virrer rundt. Vi må nesten rope etter en av dem.

Når kontakten først er opprettet, er det likevel lite hjelp å få. Anbefalingen havner umiddelbart på en valpolicella. Vi skulle gjerne hatt noe litt kraftigere og kunne tenkt oss noe fra Toscana.

– Dere kan jo ta den chiantien.

Jo, takk, men det er opptil flere chiantier på menyen. Det er greit at ikke alle servitører har stålkontroll på vinkartet, men basiskunnskapen bør være på et høyere nivå enn dette.

Heldigvis er et av hovednumrene en publikumsvinner: entrecôte med stekte poteter og grønn salat. Kjøttet er perfekt stekt og mørt og har en deilig salt skorpe. Salaten er riktig dressert og har nok syre. Også potetene er en innertier, med godt stekt ytre og myk kjerne.

Vi må se hvilke søte ekstranumre sirkuset kan by på og bestiller pistasjis, tiramisu og sitronkake. Pistasjisen har en deilig og ekte pistasjsmak. Sitronkaken er saftig, men har for lite sitronsmak.

Tiramisu har fått ny status på dessertfronten. Den er ikke lenger skuslet bort hos de italienske ringrevene, men finnes på en rekke steder.

Kveldens tiramisu kommer riktignok en stor feil. Fingerkjeksen er for sparsommelig dynket. Kaffesmaken skal trenge bedre igjennom, det trengs med den heftige kremen som ligger mellom. Jeg setter også pris på at man inkluderer litt sprit i dynkingen, men det kan de ikke ha gjort her.

Som en siste bekreftelse på servicenivået sliter jeg enormt med å få kontakt med personalet for å få betale.

Det er langt unna et stramt show på sirkuset i kveld. Flere av rettene har store mangler, servicen halter, og helhetsinntrykket blir for dårlig. Bemanningen tilsier at de skulle greid å håndtere gjestene bedre enn dette. Menyen er også for rikholdig. De bør stryke flere retter og perfeksjonere de som blir igjen. Det går ofte galt når man skal stable et så stort rigg på bena.

Kanskje bør de satse alt på servering på dagtid? Jeg har vært her på brunsj, og det gikk helt utmerket.