Michelin-kokkenes nye sted er forglemmelig

Det er vanskelig å sette fingeren på en stor feil som skjer denne kvelden. Det tråkler i vei, forrett, hovedrett, oi vi var mette – deler en dessert. Likevel er det flere ting som skurrer.

Björn Svensson har en imponerende merittliste. Han har fire Michelin-stjerner i ermet fra tidligere steder. Brasserie Nouvelle er noe nytt.

Han åpner stedet sammen med Sven Erik Renaa, som driver stjernerestauranten Re-Naa i Stavanger, og tidligere landslagskokk Øyvind Bøe Dalelv. Det er altså ikke mangel på erfaring i de gigantiske lokalene på Tjuvholmen.

Vi blir møtt av noen som tar jakkene våre. En høflig gest, men det skaper noen forventninger til servicen videre. Rommet vi trer inn i, er enormt. Og beige. Det ser ut som om all farge er blitt sugd ut. Igjen står et sjelløst interiør som i beste fall fungerer som et anonymt element i opplevelsen.

Vi får en herlig portugisisk vin i glassene til forrettene – hummer og terrin. Hummeren er dekket av en slags snerkete, mørkegrønn masse. Ingen av oss er ukjent med skalldyr, men her blir vi usikre. Skal vi spise det? Vi lar det ligge.

Det viser seg i undersøkelser etterpå å være

tomalley

. Dette skulle vi gjerne fått vite da vi satt der. Hummerkjøttet er fint stekt, men smaker lite og er kaldt.

Terrinen en langt bedre opplevelse. Grov og ispedd nøtter og deilig fett går denne ned på høykant med grov sennep. Heldigvis hadde vi bestilt brød, for de to tynne skivene med ristet baguette er ikke nok til å akkompagnere retten.

Mens jeg sitter her, lurer jeg på om mitt lunkne inntrykk er snerpete. Mange vil nok elske å sitte ved store vinduer, med god lyddemping og fine stoler. Maten er stort sett godt teknisk utført.

Likevel er det forglemmelig. Alt de har satt inn i de store lokalene, ser flunkende nytt ut. Det er ikke tvil om at de har lagt store summer i stedet. Biffkniven og tallerkenene har restaurantens navn skravert inn. Men hvor er fargene? Personligheten?

På bordet ved siden av er det en bursdagsfeiring. En av gjestene er en eldre herremann med cordfløyelsdress, rød tversoversløyfe og tilhørende rødt skjerf. Han har en stresskoffert av tre (!) hvor han har gjemt en fargerik bursdagsgave til jubilanten.

Hva om restauranten kunne tatt en blad fra hans bok?

Servicen denne kvelden er noe hakkete. Den er nok preget av en stor mengde bord som skal sjongleres. Vi får følelsen av at servitøren helst skulle vært et annet sted enn ved akkurat vårt bord. Samtidig virker det som alle bookingene følger en stram tidsplan.

Vi har valgt ut de to øverste hovedrettene på menyen. Begge til godt over 500-lappen. Piggvaren kommer med en ramsløksaus, erter og endiver. Dette er delikate og deilige smaker. I tillegg får vi en potetkake – mange, tynne lag av potet som er stekt med fløte. Deilig!

Indrefileten er passe stekt. Ved siden av får vi nærmest perfekte fries – sprø, varme og passe fete. Bearnéssausen har fint med syre. Det er bare litt lite av den. Jeg tar meg selv i å drømme om det rause sausenebbet på Brasserie France. Vi får også en malplassert bete fylt med veldig vandig kantarell på tallerkenen. Det kunne jeg vært foruten.

Når tallerkenene ryddes, får vi beskjed om at vi kanskje har tid til dessert om vi bestemmer oss litt kvikt, for bordet vårt er lovet bort.

Det er en unødvendig kommentar. Vi ville uansett forlatt stedet kjapt etter desserten. Det hele hadde med stor sannsynlighet ordnet seg uten å stresse gjestene.

Sjokoladeterten med kirsebærsorbet har derfor en liten bismak. Vi klarer å glede oss over en god sorbet, med både fylde og syrlighet. Sjokoladeterten har derimot en smakløs og pappaktig bunn.

Brasserie Nouvelle er laget for å huse mange. Menyen inneholder noe for enhver smak. Lydnivået er imponerende behagelig med tanke på de store rommene. Mange kan med trygghet ta med sine svigerforeldre hit.

Likevel mangler opplevelsen nerve. Når hverken rommet eller maten setter spor, foruten et greit innhugg i lommeboken, er det lett at gjestene forlater restauranten med en nøytral mine. Før tips kommer gildet på 2710 kroner for to personer. Da har vi drukket to glass vin hver og delt en dessert.

Når man først har bestemt seg for å legge penger i en spiseopplevelse, vil man ha noe mer enn dette.