Vince Gilligan vender tilbake til røttene

Gigantiske teleskoper peker i dag ut mot verdensrommet. Dermed oppdaget vi den spennende interstellare kometen 3I/ATLAS på vei gjennom vårt solsystem.

Hva om de en dag fanger opp et signal som følger et matematisk mønster vi kan forstå? Det er nettopp dette som skjer i Vince Gilligans nye serie «Pluribus».

Fortsettelsen er alt annet enn typisk.

Før Gilligan skapte TV-historie med «Breaking Bad», var han dypt involvert i en av 90-tallets legendariske serier, nemlig alle konspirasjonsseriers store mor, «X-Files». Serien hevdet at sannheten var der ute, mens Mulder og Scully jaktet på både monstre og aliens.

«Pluribus» åpner med at glade nerder oppfatter et signal. Vi er ikke alene i universet. Noen prøver å få kontakt, men hva vil de?

Imens leser romantasy-forfatteren Carol (Rhea Seehorn) fra sin nye roman foran et hengivent publikum. Samboeren Helen (Miriam Shor) fungerer som en mur mot verden. Carol er en real grinebiter.

En kveld begynner mystiske ting å skje. Alle, bortsett fra Carol, havner i en spastisk transe. Når de våkner igjen, er det med et stort smil om munnen. Over natten blir det fred på jord. Folk som har kriget i årevis, blir venner. Menneskeheten er blitt en del av en kollektiv bevissthet.

Svermbevissthet

er en gjenganger i science fiction. Et av de mest skremmende eksemplene på en slik bevissthet er Borg-kollektivet i «Star Trek». I Liu Cixins «The Three-Body Problem» kommuniserer romvesener som én felles bevissthet uten hemmeligheter.

Felles for alle de ovennevnte er at de ikke nødvendigvis vil menneskeheten godt. Svermbevisstheten i «Pluribus» er en mer ambivalent størrelse. Endelig er krig, drap, rasisme og all verdens elendighet blitt en saga blott.

Dette må være historiens mest woke aliens: vegetarianere som hverken kan drepe eller lyve. Donald Trump hadde fått noia – før han ble satt til å jobbe på sykehus til inntekt for fellesskapet. Tonen i serien er lett satirisk, men fascinerende.

«Pluribus» kan oversettes til «flere i én». Serien gir Vince Gilligan en mulighet til å utforske filosofiske spørsmål rundt individualitet og fri vilje.

Gilligan graver i forskjellene mellom vår vestlige kultur, som dyrker personlig frihet, og kulturer som prioriterer fellesskapet. Han berører bare overflaten, men Apple har bestilt to sesonger, så kanskje vi får mer om dette senere.

Carol finner også ut at 12 andre sjeler er immune. Ikke alle er enige i at fred på jord er en dårlig idé. Surpompen står alene mot ikke bare de lykkelige, men også dem som er som henne.

Hun isolerer seg, men et liv i utenforskap er ikke enkelt. Det gjør serien til ikke bare besnærende science fiction, men også en rørende studie i ensomhet.

Er et smilende godhetsfellesskap å foretrekke?

De vennligsinnede kan ikke tråkke på et insekt, men de kan gjøre en hel planet til smilende slaver. Zosia (Karolina Wydra), en av de fremmede, spør: «Hvis du ser noen drukne, vil du ikke kaste ut en livbøye?» De mener at både menneskeheten og planeten vår er i ferd med å drukne i overforbruk og egoisme. Her må ressursene spares, og Gilligan nikker til klassikeren «Soylent Green» (1973).

«Pluribus» stiller store, eksistensielle spørsmål. Serieskaperen balanserer underfundig humor og uro på en måte som både underholder og skremmer.

I estetikken er det lite som får deg til å tenke aliens. De fleste scener er, i likhet med «Breaking Bad», innspilt i Albuquerques ørkenlandskap. Gilligan og produksjonsdesigner Denise Pizzini tar seg noen lekne friheter.

I en laboratoriescene – Gilligan måtte selvsagt ha med en slik – er alle kledd i fargekoordinerte labfrakker. I sekvensen hvor svermbevisstheten rydder opp, fremstår det som en koreografert, men ganske skremmende dans. Bybildene med mennesker som beveger seg i mønstre, står i kontrast til Carols ensomme liv, men gir en følelse av at verden er ute av balanse.

I sentrum står Rhea Seehorn som Carol. Seehorn er kjent som Kim Wexler i «Better Call Saul». Rollen i «Pluribus» er skrevet spesielt for henne. Den eier hun. Seehorn tar oss med ned i sorgen etter Helen samt frustrasjonen over alle de lykkelige menneskene. I flere av episodene følger vi hennes ensomme vandring. Akkurat her kan serien fremstå litt ensformig. Da Carol begynner å lete etter svar, tar det seg opp igjen.

Seehorn gir oss et dypt rørende portrett av en kvinne i fritt fall i en verden hun ikke kjenner igjen og ikke vil være en del av. Hun har glimrende komisk timing samtidig som hun gir Carol dybde. Skuespilleren er en av årsakene til at «Pluribus» er blitt en veldig underholdende og morsom serie.