Mektig oppfølger til «Ringenes Herre»

Ikke før har HBO Max reaktivert drager, incest og politikk i «House of the Dragon», så skyfles vi serieturister videre. Strømmebussen ruller hastig videre til neste destinasjon. Nå går turen fra Westeros til Middle-Earth.

J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre»-rettigheter er kjøpt opp av Jeff Bezos og Amazon. Prime Video er det nye hjemmet for alver, orker, snøtroll og onde trollmenn. Eller vent, er Sauron egentlig trollmann?

Man skal være godt konsentrert og orientert for å henge med i svingene når dronekameraene sveiper over New Zelands vakre kystlinje, og «Ringenes Herre: Maktens ringer» ruller over skjermen din. For å gjøre det litt lettere, kaller vi hvert fall serien «Maktens ringer» i resten av anmeldelsen.

Det begynner med en montasje og seriøs fortellerstemme. Vi følger alvejenta Galadriel fra barndom til ungdom. Hennes staute storebror Finrod jakter på Sauron. Han kommer hjem livløs og brennmerket med mørkemannens tegn. Haugene med hjelmene til døde alver vokser seg store.

Galadriel setter ut på en årelang jakt etter brorens drapsmann. Til slutt står hun igjen alene. Alvenes formannskap avslutter jakten og hedrer krigerne sine. Galadriel har dårlig magefølelse og snur før hun skal pensjoneres i alvenes himmelrike.

Dette er den dominerende historien gjennom de første episodene av «Maktens ringer».

I tillegg møter vi Arondir, som pleier en rasekryssende forelskelse i Bronwyn. De setter også ut på en personlig reise for å redde Middle-Earth. Den mest fengende historien ved siden av fascinerende Galadriel, er det dog Elrond som står for. Halvalven er Galadriels bestevenn, men mer politiker enn kriger. Derfor søker han «an alliance with the dwarves», som han stolt omtaler som «a diplomatic achievement of the ages».

Når vi først er inne på tidsaldre, kan vi nevne at «Maktens ringer» er basert på den andre tidsalderen i Tolkiens historiefortelling. Filmene vi kjenner som «Ringenes Herre»-trilogien, er basert på den tredje, om lag fire tusen år senere. Siden Middle-Earth aldri gikk gjennom en industriell eller teknologisk revolusjon, er ikke det noe man legger særlig merke til.

Dermed er brikkene på plass. Krig. Hevn. Forbudt kjærlighet. Politikk. Et potensial for verdens undergang som får vårt hjemlige ekstremvær til å fremstå som naturlige temperatursvingninger.

Vi kjemper tross alt ikke mot ondere trollmenn enn oss selv.

Uansett. «Maktens ringer» er en solid demonstrasjon av seriehåndverk og vel anvendte penger. Jeff Bezos skal personlig ha vært involvert i å svi av drøye 2 milliarder kroner bare for rettighetene. Hver sesong lander på 1-1.5 milliarder kroner i utgifter. Det er lett å se. Hvert eneste bilde er som en luksuriøs goodie bag for øyet.

Fjell, strender og daler på New Zealand er så vakre kulisser at du bare venter på at David Attenboroughs stemme skal dukke opp.

Oppå disse kulissene har serieskaperne laget en umiddelbart fengende historie. Alle raser tildeles viktige egenskaper og motiver, og Tolkiens litterære forelegg er respektfullt tolket og videreutviklet. Den joviale og ufarlige humoren mikses elegant med fantastiske spesialeffekter.

Et typisk eksempel er scenene da Elrond drar til dvergeprinsen Durin IV for den allerede omtalte alliansen. Maktkamp, posisjonering og humor går hånd i hånd. Elrond og Durins kjemi er åpenbar fra første stund, men hanekampen dem mellom må til slutt løses av Durins lett oppgitte kone.

Disse kostelige scenene demonstrerer hvordan «Maktens ringer» tegner gode portretter samtidig som Jeff Bezos viser frem rikdommen sin gjennom de dyreste settene bransjen har sett. Også ondskapen og mørket er forholdsvis familievennlig, slik Tolkiens litterære verden alltid har vært. Snøtrollene er skumle nok til å fremtvinge lette, men ikke-traumatiserende mareritt hos de yngste. De snøvlende orkene får heldigvis lide nok til at etterlatt inntrykk er at det er bedre å være snill enn slem.

Det serien kan kritiseres for etter to episoder, er at den går for raskt ned i for mange konflikter. For en gjennomsnittlig Tolkien-leser som meg selv, er det mange navn, steder og raser å holde styr på. Det måtte to gjennomsyn av de to episodene for å få brukbar oversikt.

«It’s not going to float. It’s going to sail», sier en ung Galadrien om en papirsvane i seriens åpningsscene. Det kunne hun også sagt om serien. Etter to episoder har «Maktens ringer» ordentlig med vind i seilene.

HBO Max En mann går inn i en bank. Han skyter alle som jobber der. Byttet er bare én mynt. 30 Coins er en hyllest til okkult fantasy. Som god 80-talls horror er det ute av proporsjoner, men det er også det som gjør det så underholdende. Serieskaper Álex de la Iglesia dynker korrupsjon, internasjonale skandaler og bydelsdrama i blod. Men selv gjennom blodtåken ser vi det store bildet. For etter åpningssekvensen har vist en outrert film av Jesus på korset og Judas med sølvpenger, levnes det lite tvil om at sølvpengen som går igjen, stammer fra selveste Herr Iskariot. De store linjene trekkes. Når denne Tom Egeland-aktige konspirasjonen marineres i blod, blir 30 Coins riktig så fengende.

Hva skjedde egentlig med House Targaryen? Det får vi nå endelig svar på, tre år etter «Game of Thrones»-finalen. Den første episoden i forløperen «House of the Dragon» er en oppvisning i hvordan starte en ny serie. Serien lener seg på «Game of Thrones» og seernes kjærlighet for det fiktive universet George R.R. Martin har skapt. Måten den hekter oss på kroken på nytt med umiddelbar virkning, er derfor sjokkerende bra. Hver eneste karakter gis full motivasjon for sine handlinger. Hver scene har viktige frempek, men med en naturlig oppbygning. Ingen tid kastes bort på å dvele unødvendig med storslagne bilder, selv om serien overvelder som «Game of Thrones» på sitt beste.