- Anmeldelsen er basert på de fire første episodene og inneholder ingen store avsløringer fra sesong 2. Teksten inneholder derimot avsløringer fra den første sesongen.
Tenk at du sitter og ser på en lang lunte. Når flammen når eksplosivene, vet du hva som vil skje.
De tre første episodene i sesong 2 er en oppbygging til et av de første av mange dødelige slag. «Dance of the Dragons» er en av de mest ødeleggende krigene i Westeros' historie.
Selv om jeg har lest George R.R. Martins slektskrøniker om hendelsene før «Game of Thrones», er dette så gysende godt fortalt at jeg nesten måtte gjemme meg bak en pute.
En sønn for en sønn
Frontene ble satt i forrige sesong. I Dragonstone har Rhaenyra Targaryen (Emma D'Arcy) blitt kåret til den rettmessige arvingen av tronen. I Kings Landing holder kong Aegon II Targaryen (Tom Glynn-Carney) hoff som den rettmessige arvingen.
Skremmende og blodig dragedans Foto: Max
Sesong 1 sluttet med at en av Rhaenyras sønner omkom i en blodig dragedans mot Aemond Targaryen (Ewan Mitchell). Den andre sesongen åpner med en mor i dyp sorg. Første episode heter «A Son for a Son», så dere kan kanskje tenke dere hva som skjer videre.
Makter «House of the Dragon» å holde tritt med serien som på mange måter satte gullstandarden for fantasy-serier? Absolutt. Du får kjapt både barnedrap, halshugginger, nakenhet – ikke bare kvinner, men også menn – sex, blod og vold, men det er ikke sjokkeffektene som gjør serien så god.
Krig er uunngåelig
«House of the Dragon» er like intens i de rolige intervallene. Sekvensen hvor Alicent Hightower (Olivia Cooke) møter Rhaenyra igjen, er blant de mest sviende og bitre scenene så langt. De to kvinnene var en gang bestevenner, men står nå på hver sin side, på knivseggen til en blodig krig.
Rhaenyra Targaryen (Emma D'Arcy) er en mor i dyp sorg. Foto: Theo Whiteman / Max
Scenen er et bilde på at dialog er umulig. Alle skriker i blindt raseri etter blodhevn. Krig er uunngåelig. Serieskaperne Ryan J. Condal og Martin har et klart budskap foruten å lage glimrende underholdning.
I bunnen av denne og «Game of Thrones» ligger tanken om krigens totale meningsløshet og hevnens irrasjonalitet. Jeg skal ikke trekke sterke paralleller til verdenssituasjonen i dag – dette er tross alt bare fantasy – men det fikk meg likevel til å reflektere over krigens banalitet, menneskets narsissisme og maktsyke.
Blod og innvoller
Videre er også detaljene i bildene utsøkte. Jeg anbefaler deg å se dette på en stor skjerm med god oppløsning. Både denne og «Game of Thrones» har vært en pådriver for utviklingen av filmkvalitet på TV-skjermen.
Ser Criston Cole (Fabien Frankel) og prins Aemond Targaryen (Ewan Mitchell) legger skumle planer.
Corlys Velaryon (Steve Toussaint) og Rhaenys Targaryen (Eve Best). Foto: Max
Ingen er trygge når dragene brukes i krig. Foto: Max
Rhaenyra Targaryen (Emma D'Arcy) blir ikke nådig når hun skjønner hva Daemon (Matt Smith) har drevet med bak hennes rygg. Foto: Max
At dragekampen er imponerende, tar jeg som en selvfølge. Vi får dramatiske sekvenser filmet fra «drageryggen». Selv om jeg vet at det bare er spesialeffekter, er det likevel imponerende. Når drager angriper, sparer de ingen. Du får nærbilder av klørne deres som river opp den andre dragens kropp. Blodet renner og innvollene drypper. Det er hjerteskjærende rått og brutalt.
Selv om kampscenene er imponerende, er det i helt andre scener du virkelig ser hvor mye arbeid som er lagt ned i detaljene. I scenen med gravfølget som går gjennom King's Landing, zoomer kameraet inn på de to kvinnene. P.J. Dillons nydelige bilder går helt nært inn på ansiktene deres, på sløret som klistrer seg fast i tårene.
Interiørscenene er også utrolig vakre med sine flotte kontraster mellom lys og mørke. Spesielt er sekvensene hvor Daemon (Matt Smith) vandrer rundt i det forfalne Harrenhal, spøkelsesaktige og meget stemningsfulle.
Serien har det meste
Er det noe å utsette på de første episodene? Det må i så fall være at det er mange bikarakterer å holde styr på. Karakterer kommer og går for plutselig å dø i en blodig kamp. Før du starter på sesong 2, bør du friske opp slektstreet til Targaryens.
Alicent Hightower (Olivia Cooke) Foto: Theo Whiteman / Max
Man lærer kjapt at man ikke skal knytte for mange emosjonelle bånd til karakterene. Problemet er at dette er så godt fortalt at du ikke greier å la være å leve deg inn i historien. Alle episodene veksler mellom dypt persondrama og dramatiske hendelser. Det er nesten umulig å ikke bli berørt.
I tillegg bæres det hele frem av et stjernelag av gode skuespillere. Eve Best som Rhaenys Targaryen har en intensitet som skinner gjennom skjermen. Samspillet med Emma D'Arcy er glitrende. Tom Glynn-Carney som kong Aegon II hadde ikke så mye å spille på i forrige sesong. Her kommer han til sin rett med all sin frustrasjon og fordrukne raseri. Det er simpelthen herlig karakterdrama.
«House of the Dragon» har det meste og er noe av det beste du kan strømme. Serien fortsetter å levere intriger, drama og spenning på høyt nivå.
