Rosenhoff kiosk er byens mest sjarmerende pizzeria

– Halla! Velkommen!

En ung fyr stikker hodet ut av det gulmalte kioskbygget.

– Har dere bestilt, eller?

Det har vi, heldigvis. For de steinovnsbakte pizzaene er eksklusiv vare. Kiosken er kun åpen i helgene og pizzaene forsvinner fort. Denne lørdagen står det tre pizzaer på menyen: Diavola (170 kr), tre oster (160 kr) og margherita (140 kr).

Og tiramisu, da. Ryktet skal ha det til at den er blant byens beste. Vi ser ingen annen utvei enn å teste alt.

Sverre August Aarnes har tatt over foreldrenes gamle pølsekiosk. Vi sjarmeres i senk av det lille gule kioskbygget fra 1950-tallet. Heldige Rosenhoff som har dette i nabolaget.

Rosenhoff kiosk inngår i en trend der spisesteder nedprioriterer sitteplasser. Ikke at den vesle kiosken hadde hatt mulighet til det heller. Det står kun ett lite bord under luken, men det brukes først og fremst som ventested.

Kiosken minner kanskje litt om en food truck. Den er likevel så mye mer. Her snakker vi sjel, nostalgi og et sus av svunne tider. En forvokst eføy snirkler seg rundt den slitte markisen over glassluken. Den lager et lunt tak over alle de pizzasultne gjestene som venter på sin tur.

For alle som ikke bor i området, blir turen til Rosenhoff kiosk en utflukt. Dette er vel så mye en opplevelse, som god pizza.

Den tilsynelatende yngste av gutta, er satt i kassen. Lillebror, kanskje? Håndteringen av bestillingene og betalingene er litt vimsete. Av bekjente har vi hørt at det iblant kan bli litt kluss med bestillingen. For oss går det som smurt, pizzaen er klar som lovet og vi tusler bort til Rodeløkka kolonihager for å innta maten i grønne omgivelser.

Pizzagamet i hovedstaden er noe helt annet enn for få år siden. Nå nerdes det i sauser og pølsetyper. Njdua er den nye pepperonien. Nivået er tidvis skyhøyt.

I sosiale medier kan vi se at gutta bak Rosenhoff drar på studieturer til Italia. Det kan vi nesten kjenne på deigen. Dette er godt håndverk. Skorpen er megaluftig og god på smak. Bunnen er tynn, men klarer fortsatt å holde på toppingen.

Margherita er alltid en god anledning for å sjekke det tekniske på pizzaer, de rene smakene. Tomatsausen er litt tam. Litt mer salt og sødme hadde gjort seg. Det er en fin mengde ost på, den er god på smak. Her går mange i fellen og hiver på for mye.

Ndjuaen på diavola-pizzaen har godt sting og er rund på smak. Det er raust med italiensk salami, og pølsen er blitt sprø i kantene – helt som den skal. Det eneste vi har å utsette på diavolaen er de ujevne løkskivene. De tre gründerne burde investert i en mandolin.

Den hvite pizzaen har store klaser med karamellisert løk. Denne er søt og har en deilig konsistens.

Gorgonzolaen skriker ikke akkurat høyt, men det gjør ikke så mye. Noen tuster med timian gir en delikat krydret smak.

En raus porsjon tiramisu kommer i en liten aluminiumsboks. Denne ble skåret rett ut av en svær form foran øynene på oss ved henting. Det lover godt.

Første skje bekrefter at de har fått til det viktigste: Kremen. Den er tykk, fyldig og syndig. Kjeksene er godt dynket, men her mistenker vi at de har brukt litt svak espresso og litt lite Amaretto? Den mangler i alle fall litt punsj.

Det er nok dessverre ikke byens aller beste tiramisu, men kvaliteten er langt høyere enn mange av de dølle variantene som serveres på hvite duker rundt om i byen.

På Rosenhoff kiosk får du en helgelunsj eller middag som er snill mot lommeboken. Sammen med den varme og uformelle stemningen er dette en kjærkommen deltager i pizzagamet.