Viser at døden er essensen i klatring

Field Productions har på ett år sluppet både «Trango» og «Harila – Nådeløse fjell». Til sammen er det over tre og en halv time med intense klatreminutter.

Under tittingen har jeg lett etter svar på spørsmålet: Hvorfor utsetter disse menneskene seg for dette? Klatrefilmer inneholder av og til en del kvasifilosofi, og svaret er omtrent like mystisk for meg nå som før jeg så filmene.

«Trango» er likevel nærmest en slags teori, idet Robert Caspersen, som selv har mistet broren sin i en klatreulykke, sier: « ... selv døden er fin med klatring – eller, døden er essensen i klatring.» Hvorpå han tilføyer: «Men jeg vil jo ikke at noen skal dø.»

Men det gjør noen, i begge filmene. Og faktum er at attraksjonen ved dem ville ha vært mindre uten det.

Harila og Tenjen Lama Sherpa besteg følgende topper i 2023: Shishapangma, Cho Oyu, Makalu, Kanchenjunga, Mount Everest, Lhotse, Dhaulagiri, Annapurna, Manaslu, Nanga Parbat, Gasherbrum II, Gasherbrum I, Broad Peak og K2.

Det er en vanvittig bragd. Alle fjellene er myteomspunne og tiltrekkende. De er også livsfarlige. Særlig når klatringen skal gå hurtig.

Et stykke ut i Harilas bestigninger ringer hun moren sin, som forteller at hun er på vei på ferie og sier at hun skal tenke på datteren mens hun sitter ved hotellbassenget. Harila svarer at hun selv er kald og veldig sliten, hvorpå moren betimelig minner datteren på at hun gjør dette frivillig. Nettopp.

Det koster også veldig mange penger og fremmer ikke nødvendigvis menneskelig kunnskap eller horisont. Men alt som er mulig og som andre ikke har klart, vil alltid ha noe uimotståelig ved seg.

Harila har gode tanker om at vestlige klatrere normalt tar æren, mens sherpaene havner i bakgrunnen. Dette vil hun forandre på, og deler derfor bragden med Tenjen Lama Sherpa. Filmen skildrer best deres vennskap og felles intuitive forståelse av fjell og metoder.

Derfor klinger det hult når en mellomtekst lyder: «Etter et kraftig snøfall sliter sherpaene med å klargjøre veien til toppen». Her finnes med andre ord fortsatt et ekko av gammel europeisk ekspedisjonskultur, der helt eller delvis anonyme mennesker gjør forarbeidet.

Harila og Tenjen er beintøffe og seige. Men Harila kommer hjem med syv millioner i gjeld og tunge tanker på grunn av en mye omdiskutert hendelse på K2, der ekspedisjonen ble beskyldt for å gå forbi en døende klatrer. Det så ikke pent ut i internasjonale medier, men Harila renvaskes i senere undersøkelser.

Likevel kaster hendelsen en skygge over prosjektet og blir en påminnelse om at aktiviteten befinner seg i randsonen av hva noen burde drive med. Det er vondt å se Harilas fortvilelse, men samtidig vanskelig ikke å lure på hvorfor det er nødvendig å oppsøke forhold som gjør liv og død til lotteri.

«Trango» er en mindre problematisk film. Den forteller om to norske ekspedisjoner, i 1984 og i 1999, til henholdsvis Great Trango Tower og Trango Pulpit i Pakistan. Her er det klatrernes egne krefter, ressurser og kunnskaper som avgjør utfallet. Ingen hjelper dem under selve klatringen. Den første ekspedisjonen ender i tragedie for to av deltagerne. Den andre ekspedisjonen har med seg denne tragedien i bagasjen.

Begge filmene får hjerterytmen til å øke og har høy produksjonsverdi. Det er utrolig, spesielt med utstyr fra 1984, men også fra 1999, å filme samtidig som man klatrer og sover i en vertikal fjellvegg. Det er heller ikke verst som kameramann å bli med på mange av verdens 14 høyeste fjell.

Selv kommer jeg i kontakt med intense følelser og erfaringer helt uten å være på 8000 meter, men jeg respekterer at andre har det annerledes. Jeg er glad for at det lages filmer som forsøker å forklare hva dette handler om.