Sex-app til besvær

Er «DTF St. Louis» krim, mørk humor eller et mystisk utroskapsdrama? Den raskt vanedannende serien er litt av alt, bygget sammen til et innbydende univers. Med store skuespillere som brukes på rett vis, blir en fiks idé om en sex-app til vårens villeste eventyr.

Floyd Smernitch er døvetolk for Clark Forrest, en lokal værmann som står med TV-mikrofon i storm og sol. En dag redder døvetolken sjefen fra et flyvende skilt i en orkan. Duoen blir bestevenner samtidig som værmannen utvikler et sultent blikk for døvetolkens kone Carol.

Samtidig fører bromansen mellom Floyd og Clark dem til datingtjenesten DTF St. Louis. Down To Fuck St. Louis er en app for uforpliktende sex. Når Floyd Smernitch allerede i episode én blir funnet død i et badehus, får appen en sentral rolle.

Fans av den snurrige Apple-serien «Patriot» vil kjenne igjen tonen og humoren. Gjennom to sesonger utviklet «Patriot»-skaper Steven Conrad en særegen verden av hemmelige agenter, atomvåpen og krimplott.

I «DTF St. Louis» får vi samme stemning, men skrudd til med en mystisk værmann, hans joviale døvetolk, Indiana Jones-porno og et mystisk dødsfall.

Kjennere av Conrad vil også nikke gjenkjennende til Jason Batemans værmann, en profesjon Conrad gjorde kjent i «The Weatherman» tidligere i karrieren. Conrad har åpenbart følt at dette svært spesifikke yrket hadde mer å by på.

Etter en litt knirkete åpning hvor Jason Bateman og David Harbour blir kjent med hverandre i sakte scener med stille dialoger, føles det som serien drar bena litt for sakte etter seg. Samtidig er det en selvsikkerhet i den rolige etableringen som drar inn seeren.

«DTF St. Louis» har etter hvert forbløffende mye å by på. Den danser lett gjennom et sjangerlandskap som byr på de mørkeste krimdaler og lystigste humortopper. I en netflixifisert verden av tidlige eksplosjoner og forklarende dialog står «DTF St. Louis» trygt i sin avgjørelse om å holde på hemmelighetene.

Det gjelder både hemmelighetene karakterene skjuler for hverandre, og tingene serien ikke forteller oss. For etter det overraskende dødsfallet til Floyd utfolder serien seg rolig i all sin dramatiske bredde.

Etterforskningen blir en komisk harselas over alle true crime-seriens skråsikre detektiver. Tilbakeblikkene på Floyd og Clarks koselige, men underlige vennskap får nye dimensjoner av skruddhet.

Til og med et eget spor om Carols bestillingsvaner på den lokale Jamba Juice blir et sitrende spennende spor. I sentrum står mellommenneskelige forhold som bobler av autentisitet mellom all den skrudde humoren.

Nøkkelen til suksessen er seerens tålmodighet, selvsikker historiefortelling og skuespill fra øverste hylle. Serieskaper Conrad benytter seg av et av de beste triksene i boken. Han lar flinke komikere gjøre dype dramaroller.

Jason Bateman slo gjennom i humorklassikeren «Arrested Development». I «DTF St. Louis» bruker han sin komiske timing i intime utroskapsscener, samtidig som hans kalkulerende vesen herjer fritt i vennskapet med Floyd.

Det gjør serien både hysterisk morsom og troverdig. Scenene Bateman deler med David Harbour – kjent for de fleste som Hopper i «Stranger Things» og for popfans som den uthengte eksmannen på Lily Allen-albumet «West End Girl» – er nydelig dramatiske og komiske på samme tid.

Richard Jenkins er en annen perfekt plassert skuespiller. Jeg så ham sist i nok et gjensyn med fabelaktige «Step Brothers», hvor han gnistrende spiller Will Ferrells stefar. I «DTF St. Louis» tar Jenkins all sin punchline-timing inn i en kostelig rolle som politidetektiv.

Denne avskrellingen av forhold, som en løk, gjør også serien til en spennende krimfortelling. Hvem visste hva, hvem gjorde hva? Hva er konspirasjonen innenfor lagene av agendaer, følelser og forstadens pumpende begjær?

Samtidig som overraskelsene ligger i hendelsene, får vi også nok ko-ko sidespor – en egen internettsjanger av porno basert på Indiana Jones, folkens? – til at det oppleves som eksotisk og kreativt.

«DTF St. Louis» gjør en mesterlig jobb med å skape saktebrennende krimdrama av nydelige, dype karakterer. 2026 har budt på mye rart, men for én gangs skyld er det befriende å bli overveldet av noe jeg ikke så komme.

At det inkluderer en overvektig døvetolk som twerker live på festivalscene, gjør det bare enda bedre.