Hva gjør du når KI tar jobben din?

Park Chan-wook var lenge den sørkoreanske filmens «bad boy» med voldelige overskridelser som Vengeance-filmene og den internasjonale suksessen «Oldboy». Han var formbevisst og nådeløs.

Gradvis har han forlatt volden til fordel for mer intrikate utforskinger av kjærlighet, besettelse og sensualitet. Han skaper omfattende tablåer og visuelle puslespill man gjerne må se to og tre ganger for å få fullt utbytte av.

Denne gangen prøver regissøren seg på en mørk satire fra nåtidens Sør-Korea, som kan minne om Oscar-vinneren «Parasitt».

Vi møter en trofast sliter på en papirfabrikk, spilt av Lee Byung-hun, som noen vil kjenne igjen fra «Squid game». Man-su, som han heter, blir et offer for rasjonalisering på fabrikken som følge av kunstig intelligens.

I en japansk film ville hovedrollen sannsynligvis unnlatt å fortelle det til familien for å skjule skammen. I Sør-Korea har mer vestliggjorte mekanismer for bearbeiding for lengst inntatt arbeidslivet. Det føles ikke noe mindre smertefullt av den grunn.

Man-su og kona Mi-ri (Son Ye-jin) innser at de må oppgi sin komfortable middelklassetilværelse de har kjempet så hardt for. Det koreanske arbeidslivet skildres som en nådeløs kamp for tilværelsen.

Kanskje ikke så rart at Man-su til slutt velger ekstreme utveier for å redde seg og familien.

Dette er langt ifra et realistisk drama som kommenterer det koreanske samfunnet. Som sosial kommentar er filmen mye mindre åpenbar enn for eksempel «Parasitt».

Park Chan-wook rammer det inn som en komisk krimfilm som tar noen bisarre omdreininger med det turbulente ekteskapet mellom Man-su og Mi-ri.

Man-sus løsning på sine problemer er spektakulær: Han vil ta livet av alle konkurrentene til den siste jobben som utlyses innen papirproduksjon.

Problemet er bare at han aldri har gjort noe lignende før. Han er hverken grusom eller morderisk anlagt, men så er han det kanskje likevel. Men på usedvanlig klønete måter.

Det må mye slapstick til for at vi skal utstå og interessere oss for disse mordene, som faktisk er noe av det minst støtende Park Chan-wook har skildret når det gjelder vold.

Man-su er like selvrettferdig og rasende som en lang rekke menn vi kjenner fra moderne mannefall som «Breaking Bad». Han slår tilbake overfor et samfunn som mener han er overflødig, på den eneste måten som gir mening for ham.

På veien har Park Chan-wook og vi mye moro på hans bekostning. Kanskje altfor mye.

Idet Man-su begynner å kverke sine konkurrenter, forsvinner selvsagt enhver empati vi har med hans skjebne. Park Chan-wook er egentlig ikke interessert i «den lille mannen» som systemet valser over. Den typen sentimental medfølelse, som Chaplins «Modern Times» i sin tid vekket, passer ikke til hans sensibilitet.

Han er mer interessert i hvordan hovedrollens irrasjonelle oppførsel og sammenbrudd gir ham mulighet til å leke med ulike fortellernivåer og perspektiver. Her er mange av de elegante overgangene og lekne kameraføringene som kjennetegner filmkunstnerens stil. Men den tekniske briljansen skaper en avstand til dramaet. Jeg legger altfor godt merke til hvordan filmen fortelles.

Man-su er så oppslukt av sin egen skjebne og har så få forsonende trekk at det må være en mening bak filmskaperens ønske om at jeg skal se det på avstand. Men jeg er fortsatt usikker på hvordan det gir mening.

Det forhindret meg likevel ikke fra å sette pris på samspillet mellom Byung og Ye-jin. De utøver her en krevende fysisk spillestil, et sted mellom mørkt drama og ren slapstick. Så får det ikke hjelpe at de noen ganger går seg vill i filmskaperens sinnrike labyrinter.