Grand Café skriker etter gjester

Det kan ikke ha vært enkelt å ta over Grand Café. Etter flere år med store underskudd stengte den ærverdige restauranten dørene i 2015 etter 141 års drift. 55 ansatte mistet jobben.

Tidligere stamkunder som Henrik Ibsen, Edvard Munch, Fridtjof Nansen og Gustav Vigeland vred seg trolig i graven av fortvilelse.

Så ble spisestedet kjøpt av Fursetgruppen og åpnet dørene igjen i 2016. Ti år er gått, men fortsatt sitter ikke ting 100 prosent.

En av de største utfordringene er det store, åpne lokalet. Det er digert og har plass til hele 180 gjester. Theatercaféen er også stor, men føles intim og stemningsfull og har i tillegg klart å lokke til seg et nytt og yngre publikum.

Grand Café har gjort flere grep for å fornye seg, men fortsatt dominerer hotellgjester og eldre stamkunder lokalet. Og dem er det ikke mange av denne kvelden, dessverre.

Dette er et restaurantlokale som skriker etter gjester. Det er noe stusslig å sitte her når knapt 20 prosent av lokalet er fylt opp.

Da Grand Café gjenåpnet, var det som en slags nordisk bistro med småretter på menyen. Nå er de tilbake til en klassisk meny med seks forretter, fem hovedretter og seks desserter. Stamkundene valgte seg kanskje ikke helgrillet blomkål som en egen rett, slik Grand prøvde seg med en periode?

Spesielt forrettene frister. Oksetartar er passe grovmalt, pent krydret og tapetsert med en salt og god parmesanemulsjon. Rikelig med pinjekjerner sørger for sødme, nøttepreg og sprø tekstur til retten. Masse velduftende og lett bitre kvaster med rosmarin løfter opplevelsen ytterligere et hakk.

Gratengen laget på potet og sellerirot er også vellykket. Den er søtlig, salt, rykende varm og pent presentert. Skivene med grønnsaker er passe harde, og små biter sprø baconcrisp ligger på toppen.

En silkemyk rødbetpuré byr på mer sødme, mens mandel- og misosaus sørger for nøtte- og umamipreg. 245 kroner for dette er et godt kjøp.

Det samme gjelder mozzarella med brød. En knallgod forrett. Surdeigsbrødet er ristet og lunt, et fin og sprø kontrast til alt det myke.

Den syrlige og smøraktige bøffelmozzarellaen har et pent røkt preg og blir parret med søtlig, karamellisert løk og en passe salt ansjossaus. Fine kombinasjoner der ingen smaker overdøver hverandre.

Servitørene er oppmerksomme og servicen god gjennom hele kvelden. Prisene på maten er også bra. To av hovedrettene koster henholdsvis 355 og 375 kroner, og porsjonene er store.

Svinekjaken er mør og mild på smak og blir servert med meget søtlig chippoliniløk og søtlige biter av pære.

Dette er en noe tung og mektig rett som hadde trengt noe som frisket den opp. En syrlig salat eller syltede grønnsaker, for eksempel. Både det møre kjøttet og potetpureen har myk konsistens. Noe knasende sprøtt til retten hadde gjort underverker.

Hovedrettene er mer klassiske enn forrettene, men også entrecôten kunne med fordel vært løftet et hakk opp. En halv bifftomat og grillet portobellosopp er godt, men det hadde gjort fatet mer levende med noen grønne innslag. Grønn asparges, brokkolini eller en sprø salat hadde vært å foretrekke.

Kjøttet er pent stekt og godt krydret, men burde vært hakket mørere. Béarnaisesausen er syrlig og tykk, og pommes fritesen knallgod. Den er passe sprø og godt saltet. Nøttetoner fra soppen og søtlige innslag fra tomaten er bra.

Gode råvarer koster, men dette kunne de gjort mer spennende når de skal ha 595 kroner.

Det mest gledelige er påslaget på Christmann IDIG Königsbach Spätburgunder GG 2019. Den koster 1595 i restauranten og 792 kroner på Vinmonopolet.

Det er et meget godt kjøp for en silkemyk rødvin med sødmefull frukt og krydder.

Kveldens beste kjøp er likevel skreien som kommer seilende inn fra venstresiden og lander trygt på bordet.

Det ser innbydende og fargerikt ut. Fisken er perfekt stekt, fint krydret, asjetten glovarm og tilbehøret smakfullt. Det er pent bitt i grønnsakene: gulrot, brokkolini, beter og blomkål.

Grand Café serverer i tillegg en lekker og smaksrik fondantpotet som hever smaken. Det hele bader i en umamirik og god kyllingconsommé. 375 kroner for dette er et knallkjøp.

Vi deler til slutt en limemousse med bergamot-sorbet. En floral, passe søt og syrlig dessert supplert med sprø marengs og mandarinpuré.

Grand Café gjør mye riktig, men ser likevel ut til å forbli et spisested som først og fremst er til for å tilfredsstille hotellgjester og stamkunder.