Kelner! Det er et eggeskall i tartaren!

Louise bar og restaurant ligger på en velkjent stripe for finansfolk (og turister) langs Aker brygge. Stedet er populært som utested, men den store uteserveringen er stadig fylt opp med folk som skal ha mat.

Selv om stedet har gått inn i skyggenes dal på ettermiddagen, er det noe eget med å sitte ute og se på Oslofolket som strener forbi.

Å sitte ved havet med glass hvitvin som skinner om kapp med klukkende sjø, er aldri feil. Det må selv de mest vestkantskeptiske innrømme.

Klientellet har et internasjonalt preg denne kvelden. Det later til å være møtevirksomhet på gang. Minst to bord rundt oss snakker engelsk.

Magen rumler og med griske øyne er det flere ting på menyen som frister. Restauranten har gjort det lett for meg og jeg går for deres setmeny til 795 kroner.

Etter 20 minutter venting kommer to tallerkener på bordet. Den ene er en rustikk presentasjon av tartar med et halvt eggeskall med en plomme i på toppen.

Øynene dras mot noe rosa på skallet. Så sannelig – der lyser et serienummer på eggeskallet mot meg! Det gir en udelikat fornemmelse. Eggeskallet hadde rett og slett ikke antrekket til å bli servert slik.

Kjøttet er mørbanket og mangler struktur. Her skulle jeg gjerne kjent at det var kjøtt og ikke farse jeg spiste. Presentasjonen med rødbeter, kapers, sylteagurk og sennep hver for seg virker litt umoderne og tamt.

Hummerhalen til min bordkavaler er en langt bedre forrett. Den ligger i en deilig stekesky, som fortsatt har en syrlig og frisk undertone som balanserer ut smaken. Hummeren er om noe en tanke understekt, men det motsatte er tross alt verre.

Til hovedrettene avsløres personalets manglende vinkunnskap. Vi spør hva som kan gå til våre to valg: kveite med hummersaus og ytrefilet med gratinerte poteter. Kelneren stivner i smilet og innrømmer at han ikke har så god peiling på vin. Han kan derimot høre med baren.

Da han kommer ut med to glass forstår vi at han misforsto og lot baren velge for oss. Men da jeg spør hvilken vin det var nøler han og sier at det var noe fra Italia. Jeg spør en annen kelner.

Svaret var «Signature», før også denne kelneren flyr av gårde. Et blikk på vinkartet avslørte at det ikke var stedets signaturvin, men en fransk vin, Dom. Saint-Lannes Signature. Et godt stykke fra Italia, altså.

Kveiten er overbehandlet og tørr. Tilbehøret er også skuffende – noen lite smakfulle poteter og uinspirerte aspargesbønner som synes å komme fra fryseren. Hummersausen smaker rett og slett ikke godt. Den har en for sterk bismak av gammel sjømat.

– Dette er grunnen til at folk ikke bestiller fisk neste gang de er på restaurant, sukker spisevennen oppgitt.

Ytrefileten av okse har også ligget for lenge i pannen – her er det nesten ikke rosafarge igjen i kjøttet. De fløtegratinerte potetene har selskap av en overivrig mengde muskatnøtt. Ostelokket er blekt og kunne med fordel vært grillet lenger. Og igjen med disse triste bønnene! Også nå som asparges er i sesong? Dette rettferdiggjør ikke den stive prisen på 495 kroner.

Dessertene vi gikk for: amalfisitron-curd og nystekt sjokoladecookie med brunost, er helt midt på treet. Sitrondesserten er som en sitronfromasj som er trukket over en kule bringebærsorbet. Til denne kommer karamellisert hvit sjokolade og noe ganske gøy: fennikel! Spennende, men bitene var for store og klumpete til at det gjorde retten noe bedre. Det er alltid deilig med en lun cookie, men i sommervarmen kræsjer det litt med stemningen.

Bryggerestauranter i dette landet vil nesten alltid tjene penger på sommeren. Louise bar og restaurant er derimot ikke et stedet man bør ta med seg folk for å vise frem hva bryggekanten har å by på. Her er det best å holde seg til en anonym hvitvin og peoplewatching.