I USA er Woody Allen persona non grata i filmbransjen. Etter at adoptivdatteren Dylan Farrows anklager om seksuelt misbruk på nytt ble fremmet, er alle dører lukket. Det er derfor denne filmen er spilt inn i Frankrike, med franske finansiører og skuespillere.
Dette er Allens første film på et annet språk – attpåtil på et språk han ikke forstår. Det vil kanskje gi Allen-fansen (om de fortsatt finnes) den samme svimlende følelsen jeg hadde i starten av ikke å kjenne meg igjen. Hvor var Allens kjente markører?
Riktignok kan åpningen by på et lite stykke selvopptatt urbant storbyliv. To gamle kjenninger fra universitetet møter hverandre tilfeldig på gaten. Alain er fattig forfatter, og Fanny jobber i et kunstgalleri. En gnist gjenoppvekkes.
Hva er den franske overklassen opptatt av? Ikke mye, om vi skal tro Woody Allen. Foto: Fidalgo
Uvant miljø
Ellers synes filmen å være spekket med omtrentlige person- og miljøportretter fra overklassen Fanny har giftet seg inn i. Her er ingen allenske forfengelige intellektuelle eller andre innslag som gjenspeiler samtidens tidsånd. Det snakkes mest om hvor vanskelig det er å skaffe seg en god nok personlig chef, og hvor Fannys ektemann Jean får pengene sine fra.
Det er kanskje ikke så rart at den romantiske forfatterspiren Alain tenner noe i Fanny. Hun kjeder vettet av seg. Allens skildring av fransk overklasse og den mer bohemske underklassen Alain nå tilhører, er ganske overfladisk. Det krever en viss finesse å utlevere en livstrett overklasse.
Vi må få noe mer å bite i enn eksklusive middager på billedskjønne gods. Det holder heller ikke å utstyre Alain med en sjeldent råflott loftsleilighet sentralt i Paris om han er ment å være en fattig forfatter i den romantiske tradisjonen.
Svigermor tar grep
Noen vil finne trøst i at den aldrende fotograflegenden Vittorio Storaro rammer det hele så vakkert inn. Stevnemøter under høstgule blader er en sikker vinner. Allen vet å sette pris på den franske hovedstadens landemerker, noe vi husker fra «Midnight in Paris». Men han tar seg farlig god tid før han får festet grepet om denne filmen.
Det er ingen tvil om at filmens skurk, den forsmådde ektemannen, er denne filmens mest interessante karakter. Men det er først da Fannys mor, Camille (Valerie Lemercier), får ferten av svigersønnens dobbeltspill, at filmen finner sitt hovedspor.
Det er dynamikken mellom de to som får oss til å se gjennom fingrene med filmens mange usannsynlige krumspring.
Det hele begynner romantisk, før det tar en mørkere vending. Foto: Fidalgo
En skygge av fordums storhet
Å slippe unna med mord er et tilbakevendende tema i Allens filmografi. Svigermor blir vår stedfortreder i dette dramaet når hun gradvis avdekker svigersønnens lyssky manøver. Det utføres med en nødvendig letthet der Allen aldri lar krimdramaet fordrive komedien helt. Både Poupaid og Lemercier er drevne nok skuespillere til å veksle uanstrengt mellom disse sjangrene.
Jeg synes ikke Allens regi forløper like elegant. I en alder av 88 år er det selvsagt ikke like lett å snu seg raskt rundt. Her kompenserer han ved å gjøre det så enkelt som mulig. Ingen fikse løsninger eller ambisiøse sekvenser med stort ensemble.
Det går stort sett greit. Men jeg skulle ønske at komedien stakk litt dypere, slik den alltid har gjort når han har vært på sitt beste. Men det er jo den skjebnen «vi som elsket Woody Allen» må forsone oss med: Han er blitt en skygge av sin fordums storhet.
