En cocktail er alene verdt turen til Sparta

Blasfemi var ulovlig i Norge inntil 2015.

Med det i minne: Gud, som vi koste oss i dette gamle kirkebygget!

Sparta har nemlig åpnet i de gamle lokalene til Oslo misjonskirke Betlehem, vis-à-vis Rockefeller. Først og fremst en vinbar, men med masse mat på menyen.

Vinen, spriten og stemningen imponerte mest denne kvelden. Maten er en annen sak.

Det er lite i lokalet som minner om en kirke. Det er malt kobberrødt fra topp til tå. Første etasje har et semiåpent kjøkken og små sittegrupper med lyse marmorbord og trestoler i nordisk stil. Andre etasje er en mesanin med et større bord og sitteplasser langs rekkverket.

Vi trives umiddelbart. Musikk, nabobord i feststemning og samtaler som flyter i takt med vinen.

De har en lang snacksmeny med alt fra bakt Mont d'or til smågodt. Servitøren forteller at mange deler rettene på middagsmenyen. Der frister ord som skrei, brandade og oksekjaker. Noen retter har tilvalget «Gastro Unika gold kaviar» til en ekstra pris. Servitøren pusher ikke dette, noe som er et pluss.

Vi får et glass champagne fra den kjente produsenten Pierre Peters. Det er nesten det eneste vi rekker å drikke, for rettene kommer i ett kjør.

Vi starter med pimientos de padrón (små, søte og grønne chilier) fylt med urter og ristede pinjekjerner. Dill og persille dominerer, men smaken er for bitter. En frisk majones av urten løpstikke hjelper ikke. Chiliene mangler også brentsmak.

Rett nummer to kommer før vi er ferdige med padrón-chiliene.

Annapoteter med jalapenomajones og raspet trøffel. Dette er en av rettene som tilbys med kaviar. Vi angrer på at vi ikke bestilte det, for retten mangler noe.

Annapoteter er en potetkake som tradisjonelt serveres som tilbehør. Her skal retten skinne alene. Tynne potetskiver pensles med smør og bakes sakte i ovnen. Potet og fett – mye ligger jo til rette for suksess, men det blir ensformig. Trøffelen er mild, og jalapeñomajonesen er sprøytet på i tynne striper. Annen topping hadde løftet retten.

Ny potetrett: brandade, en potetmos blandet med fisk og olivenolje.

Vår versjon er toppet med salte oliven, paprika og karse. Toppingen dominerer, og selve brandaden blir anonym.

Så langt har det altså vært litt skuffende, men det skal sies at det er én person på kjøkkenet som lager mat til hele lokalet. OG! Dette er ikke en restaurant. Sparta er først og fremst en vinbar.

Vinkartet er fyldig, og det meste fås på glass. Prisene er ofte rundt 2,5–3 ganger polpris. Etter hvert ber vi dem bremse matserveringen. Vi vil njuta – inte stressa.

Vinbaren samarbeider med et fiskemottak i Nordkapp kommune, der fisken slaktes etter den japanske metoden ikejime. Dette skal stresse fisken mindre og dermed gi bedre smak. Jeg hadde nok ikke merket det i en blindtest, men skreien er uansett nydelig.

Fiskestykket ligger på en slags pytt-i-panne av paprika og gulrot i en litt syrlig og fet saus. En forfriskende annerledes måte å servere et av havets vidundere på.

På fine dining-restauranter med lange menyer sørger ofte de siste middagsrettene for en myk overgang til dessertene. Ofte blandes salt og søtt i disse slik at veien fra det ene til det andre ikke blir for brå.

Jeg mistenker at ambisjonen ikke var å skape en myk overgang, men at kjøkkenet har bommet litt på sødmen i kjøttretten. Oksekjaker er ikke en overgangsrett. Du skal kunne komme inn og kun bestille den. Derfor er det synd at rødvinssausen minner om sirup.

Forvellet grønnkål toppet med dukkah (nøtteblanding fra Midtøsten) og nydelig kjøtt veier litt opp. Nøtteblandingen passer godt til noe søtt, bare ikke noe så søtt – for denne er søtere enn desserten.

Desserten treffer de på. Syrlig blodappelsin, både fersk og som curd, toppet med marengs og karamelliserte mandler, er balanse i praksis.

Etter denne oppturen kommer enda en.

Vi avslutter med husets dry martini med dillolje og kaviar. Martinien er så velbalansert at den minner om vann i munnen. Kaviaren smaker alt som er godt: salt, rømme og hav. Denne cocktailen er alene verdt turen til Sparta.

Jeg kommer nok tilbake. Sparta skal bytte meny ofte, og det er jeg glad for. Noen ganger må ting gå seg litt til også. Her tar jeg garantert noen småretter og sjekker ut vinen. Neste lønning må jo feires med dry martini og kaviar.