På overflaten fremstår denne filmen som en ibsensk fortelling. Vi møter et lite småsamfunn som frykter for sitt drikkevann da næringsinteresser fra Tokyo vil etablere et nytt feriekonsept der de bor.
Men hovedpersonen Takumi (Hitosh Omika) er ingen Doktor Stockman. Han sier minst mulig og trives best sammen med sin åtte år gamle datter. Arbeidet hans består i å hugge ved og hente rent vann fra elven til den lokale restauranten. De første ti minuttene av filmen, der vi introduseres for Takumi og datterens daglige ritualer, er helt uten dialog. Denne stillstanden er viktig for å forstå hvorfor Takumi og andre har slått seg ned i området.
De ønsker ikke at noe spennende skal skje.
Selskapet som har kjøpt en eiendom like ved, vil starte glamping («glamorøs camping») for unge mennesker fra storbyen. Under et folkemøte presenterer representanter for selskapet konseptet for lokalbefolkningen. Det er en lang sekvens der samtalen i hovedsak kretser rundt kapasiteten til en septiktank og risikoen for at den vil lekke ut i grunnvannet.
Det sier mye om talentet og sensitiviteten til regissør Hamaguchi at han får dette partiet til å virke alt annet enn kjedelig. De to utskremte representantene fra storbyen får passet sitt påskrevet, på japansk manér. Dermed ligger alt til rette for en klassisk kamp mellom mektige næringsinteresser og en utsatt lokalbefolkning.
Så vidt merkbar uhygge
Det er ikke akkurat det vi får. Konflikten ligger der riktignok gjennom hele filmen og murrer, men den dekker over et større mysterium som synes å omhylle særlig Takumi og hans datter. Helt fra starten er det noe uvanlig med kameraperspektivet som følger dem. Vi går inn og ut av den fysiske handlingen på uventede øyeblikk. Det er et bestemt utsnitt som stadig henger igjen hver gang Takumi kjører bil.
Far og datter utgjør den største gåten i filmen. Foto: AWE
Vi skjønner at han er enkemann, men får ikke vite hvordan hustruen døde. Datteren vandrer ofte alene i skogen, ofte farlig nær et lite vann med tynn is. Noen ganger henter han henne der inne i skogen, og sammen kommenterer de plante- og dyrelivet. Alt sammen er så gjenkjennelig i sin hverdagslighet, men samtidig gåtefullt i måten det presenteres for oss.
Når vi samtidig med jevne mellomrom kan høre skudd fra den lokale jakten på hjort, uten å se noe til hverken dyrene eller jegerne, gir det en merkelig følelse av uro midt i all langsomheten. Det kontemplative utfylles av noe som ligner en snikende, men bare så vidt merkbar uhygge.
Krevende puslespill
Denne filmen startet som en stumfilm som var ment å akkompagnere livemusikken til komponisten Eiko Ishibashi. Det forklarer kanskje den dominerende rollen musikken har fått i filmen. Den er ikke sømløst integrert, men påkaller seg oppmerksomhet, ofte på overraskende måter. Dermed inngår også musikken i det krevende puslespillet Hamaguchi presenterer for oss.
Vi vil selvsagt forsøke å få bitene til å passe sammen, slik vi er lært opp til. Det finnes ikke noen endelig løsning på dette spillet, og det er hva Hamaguchi leker seg med. For noen vil det være frustrerende. For andre, deriblant undertegnede, forvandles filmopplevelsen til et detektivarbeid for å finne ut hvordan dette universet er skrudd sammen.
Det kan gi uante gevinster. Som når du oppdager at det er en mening med måten Hamaguchi bruker landskapet på, og hvordan elveløpet på en eller annen måte sildrer gjennom alle scenene. Men Hamaguchi gir ikke ved dørene. Noen ganger forblir han ugjennomtrengelig. Særlig slutten hadde jeg problemer med. Men det er ingen tvil om at han er en ekstremt presis og ambisiøs filmskaper på høyden av karrieren.
