«Jeg får inn bruddstykker av ting, aldri hele bildet», sier rollefiguren til Kathrine Thorborg Johansen et stykke inn i denne filmen.
Frem til da har vi forsøkt å løse dette dunkle puslespillet hun har laget sammen med filmskaper Patrik Syversen og de andre skuespillerne. Vi må jobbe for å finne ut hvordan bitene er satt sammen i denne historien. Og bare forbered deg på at biter mangler.
«Jeg vet ikke hvor relevante disse bildene er», fortsetter Johansen i samme scene. «Kanskje er det tilfeldige bilder der jeg må fylle inn resten selv?» Sannsynligvis er dette en oppfordring til publikum fra forfatter og regissør Syversen, eller en slags «brukermanual».
Kanskje vil han også imøtekomme kritikk? Med tanke på hvor provoserende filmen bryter med spillefilmens konvensjoner, vil den komme.
«Demring» er umulig å sjangerfastsette og unndrar seg klare tolkninger.
Kathrine Thorborg Johansen, Silje Storstein og Marte Magnusdotter Solem i det som starter som et Bergmansk drama, men ender som noen helt annet. Foto: Norsk Filmdistribusjon
Filmen er nylig tatt ut til verdens fremste sjangerfilmfestivaler i Sitges og Austin nettopp fordi den oppfattes som dristig. Hva består i så fall denne dristigheten av?
Selvmord og modermord
Thorborg Johansen, Silje Storstein og Marte Magnusdotter Solem spiller tre søstre som tar en timeout på familiehytta etter at førstnevnte har forsøkt å ta sitt eget liv. Samtidig får de beskjed om at moren deres, som de har hatt liten kontakt med, er død.
Et mer blytungt premiss for et drama skal du lete lenge etter. Ingmar Bergmans skygge hviler over historien, men ikke i utformingen. Her veksler Syversen lett mellom alvorstung kunstfilm og mer leken sjangerfilm innenfor den blodigere varianten.
Dette er likevel ingen ren horrorfilm, slik det er blitt antydet. Innen vi kommer til voldsutøvelsen, er det et kammerspill om en dysfunksjonell familie. Her er det moren som kaster skygge, faren nevnes knapt. Moren var en kjent skuespiller som kun interesserte seg for barna om de kunne bistå i hennes kunstnerskap. Hun satte opp «Macbeth» med barna i rollene!
Det er ikke mye undertekst i dette dramaet. Det meste kommer klart og tydelig til overflaten. Det blir ikke utfordrende å orientere seg før det dukker opp en fremmed ved hytta, spilt av Thorbjørn Harr.
En bevisst provokasjon
Det er da Syversen utsetter oss for noen grep som praktisk talt snur vårt forhold til filmens univers på hodet. Ved å la en dramatisk nøkkelscene gjenspilles flere ganger fra søstrenes ulike perspektiver, blir vi nødt til å sette spørsmålstegn ved hva vi ser og hvorfor.
Jeg skal ikke røpe mer, men slå fast at de mest krevende scenene inntreffer i siste halvdel. Men som filmskaper kan du ikke skildre et blodbad i monokromt svart-hvitt. Da ser karakterene ut som oljearbeidere. Det svart-hvites fremste kvalitet er å ramme inn noe utenomjordisk som likevel forblir realistisk og kontrastfullt.
Det utnytter Syversen i en fortelling som blir mer og mer merkelig, mer og mer «anti-horror». Han maner ikke frem noen utpreget grøssende eller malerisk atmosfære, men noe kanskje enda mer utskjelt: en grunnleggende følelse av frykt og håpløshet. Det er tilsiktet fra Syversens side. Mange vil nok spørre hva poenget er.
En fremmed (Thorbjørn Harr) dukker opp. Foto: Norsk Filmdistribusjon
I en scene ser vi en av søstrene ligge bundet fast, uten å komme seg løs. Vi betrakter det i hva som virker som en liten evighet. Syversen er ikke interessert i selve blodsutgytelsen. Den holdes utenfor kamerabildet. Han står derfor i fare for å støte fra seg både mainstream-publikummet og horror-fantastene.
Er du derimot nysgjerrig på genuint uavhengig norsk «indiefilm», er «Demring» verdt billetten. Men ikke hold meg ansvarlig om du blir provosert. En del av filmens motiv er å få oss til å sette popcornet i vrangstrupen.
