Dinner har forbedringspotensial

– Det kan ikke være enkelt. Å holde en restaurant ren for grising og hyppige bytter av gjester, sier spisefølget og ser på servitøren som kryper på gulvet og plukker opp anderester.

Vi har ankommet Dinner Nationaltheatret som har holdet det gående helt siden 1989. Det er imponerende.

35 år gamle Dinner restaurant er en kinesisk klassiker som spesialiserer seg på retter fra Szechuan og Kanton. I mange år var de det beste spisestedet i Oslo for å innta kinesisk mat, så vi er spente på om de har klart å holde nivået oppe.

For første gang får vi ikke noe tilbud om å henge av oss jakkene. Det er lørdag kveld, restauranten koker av par, familier og mye guttastemning etter at Vålerenga og Lyn har spilt uavgjort på Ullevål.

Det fine med Dinner er at de holder kjøkkenet litt lenger åpent enn mange andre restauranter. Her står det tydelig i menyen at man kan bestille «chef meny» til 579 kroner helt frem til klokken 21.45. Dørene holdes åpne 00.30 torsdag til lørdag.

Spisestedet er mørkt og moderne, stoler og bord står tett. Rullestolbrukere skal slite med å bevege seg mer enn to meter, og de med stor rumpe eller mage må passe seg for ikke å velte vinglass når de åler seg inn på plassen sin.

Dinner har en eksklusiv vinliste og en omfattende meny, men rettene har stort sett vært de samme i mange år. Vi velger chefs meny som oppsummerer fint det folk ofte velger på Dinner: Dumplings og crispy duck.

Hovedrettene koster mellom 275 og 429 kroner, men de forskjellige sammensatte menyene er gode kjøp.

Maten og drikken kommer i et forrykende tempo. Jeg har aldri blitt spurt så mange ganger om jeg skal ha mer å drikke. Man kan definitivt ikke klage over å bli oversett på Dinner restaurant, men særlig personlig schwung har det aldri vært her.

Først ut er dumplings. Fire ulike, glovarme munnfuller. Det er fint at vi får dem kjapt, men de kan gjerne bruke litt tid på å fortelle hva som er i dem. Restauranten skal ha skryt for å ha fire ulike sauser til dumplingene, men det hadde vært en fordel å bli fortalt hvilken som går til hva. Nå må vi spørre servitøren.

Dumplingene er måltidets høydepunkt. Bitene er gjennomgående saftige og smakfulle, og dippene passer godt til. Klassiske Siu Mai er stappet med både svinekjøtt og scampi og smaker mest av sistnevnte. Poprice er både myk av scampi og deilig sprø av ris.

Torskesmak trer fint frem i en annen sprø bit, mens den svakeste serveringen byr på hjort. De friterte risbollene med pen viltsmak blir hakket for tørr.

– Mer vin? Mer vin? Mer vin?

Servitøren fortsetter hardkjøret. En annen presenterer anden i løpet av et tidels sekund, og deretter lander marinerte grønnsaker, vårløk, agurk, god, hjemmelaget hoisinsaus, pannekaker og andekjøttet på bordet.

Kjøttet er ikke særlig varmt, skinnet ikke så sprøtt. Det mest fascinerende er å se på gutta ved siden av oss som spiser mellomleggspapir. De tynne pannekakene har en tendens til å klistre seg sammen, så Dinner har begynt med papir mellom dem for å lette spisingen. Det er det ikke alle som registrerer.

Ti minutter etter at anden er fortært havner to nye retter på bordet. Chefs meny til 579 kroner innebærer mye og variert mat for pengene.

Kyllingbitene er nokså saftige og har en intens smak av masse sitrus. Sjømaten består av to hjerteskjell, ulike sprø grønnsaker og spretten scampi. Det er også bra piff i denne retten som Dinner alltid har vært gode på.

På hverdager har vi opplevd bedre service og roligere tempo enn det som er tilfellet denne lørdagskvelden på Dinner.

Desserten havner på bordet uten et ord. Skålen byr på en mousse med smak av jordbær og en sorbet med frisk lime. Enkelt og godt.

Dinner byr fortsatt på god og streit priset mat, men 35-åringen begynner å bli vel frynsete i kantene.

Kanskje rydde skikkelig før neste par setter seg ved bordet? Ikke servere all maten i løpet av 45 minutter for å få inn nye gjester? Litt personlig service ville hevet måltidet. Dinner er en pengemaskin som går med store overskudd hvert år. For gjestenes del bør de likevel gjøre noen endringer.